Tom på sinnet, fullt på hjertet

Jeg vet ikke hva som plutselig ga meg en trang til å skrive i bloggen igjen, om det var Kristines etterspørsler eller rent eget-initiativ, det er enda ikke fastslått. Dere har sikkert(?) merket at bloggen min har vært *lite* aktiv de siste... ukene? Vel hvorfor dette har skjedd kan jeg umulig forklare, ettersom min egen tankegangen er mer uforståelig for meg enn en mandarin-båt festet til en annen..
Vel, jeg vet ikke om dette er en ny start på bloggings-eventyret mitt, men jeg føler iallefall for å skrive NÅ, så da gjør jeg det;

Ikveld tilbringte jeg hele kvelden på saron, og for det meste var jeg med mennesker jeg ikke snakker med *hver* dag, som er ganske kule, men som jeg ikke føler jeg kjenner godt nok til å kalle "godt bekjendte" eller "så og si kompis". I lengden føler jeg ofte en trang til å snakke med, eller være med mine nærmeste venner, så når mor sendte meg meldingen "du må være hjemme til 1230" gikk det opp for meg hvor lite jeg i det hele tatt hadde snakket med dem, så og si ikke et eneste ord..

Da jeg fant ut dette var det da for sent til å løpe å finne dem, ettersom jeg bare hadde 5 minutt igjen før jeg måtte hjem. Jeg vet ikke hvorfor, men det virker som om tankene bare forverres for vært minutt som går. Ensomhet er ikke en bra faktor bra for en som er 70% ekstrovert, hehe..
jeg vet ikke hvorfor jeg valgte den tittelen på temaet mitt, men det var det første som poppet opp i hodet mitt, så da må det jo bety noe, det blir bare opp til hver enkelt og finne ut hva.

Hvorfor trenger noen av oss andre mennesker for å fungere? Hvorfor kan vi ikke bare være fornøyde med at vi har Gud, som er vår DESIDERT beste venn? Kanskje fordi vi ikke er tålmodige nok til å høre hva han har å si.. viss jeg ikke tar feil gikk det flere dager (måneder?) fra Moses var oppe på fjellet og fikk de 10 bud av Gud, til han kom ned igjen. Det sier kanskje bare LITT om hvor utålmodige vi er, som ikke engang kan være alene med Gud i mer enn maks 1 time; og da bruker vi som oftest tiden på å lese i bibelen for å finne svar, vi ber ikke direkte til Gud. Det er helt greit å lese bibelen for å selvundervise seg om sin egen tro, og hva Han har gjordt før i tiden, der hersker ingen tvil. Men jeg synes vi bruker FOR lite tid til å be til Ham, siden det er DEN veien vi må gå viss vi vil lære å kjenne Ham. Noen ganger ville jeg ønske jeg bare kunne sette meg ned og be i timesvis, få greie på hva Han vil med meg, vilke veier jeg må gå for å leve et fullkomment liv.

Viss vi setter det i perspektiv: Vilken vil du lære mest av, boka eller forfatteren? En forfatter skriver ofte FLERE bøker, vilket betyr at det er mer hvor de kommer fra, ikke sant? Slik er det med Gud. Selv om du kan Bibelen ut og inn, vil Han alltid ha mye mer informasjon som enda ikke er kommet på trykk enda.

Snakk til Gud, og ikke frykt for å gi deg selv til Ham, ettersom han nok allerede vet alt om deg ;)
(Han VIL nemlig at DU skal fortelle Ham hva dine tanker er, hva du frykter, håper på, gleder deg til. Han vil så gjerne dele alle dine opprykk og nederlag, uansett om Han allerede vet hva som skjer i livet ditt)

Be til Gud og bli velsignet! (Og som sagt, ikke vær redd for å gi degselv, Han vil fryde seg av din kommende nærhet!)

Gonatt, over og ut!