Glede ved lovsang og "selvsang", men ellers...

Tenk, idag stod jeg opp før 11. Mer presist, 10:59. Haha :)
Grunn? Jo, jeg har da vervet meg i Undheims-revy-gjengen, så møteplikt på en søndag klokken 12 er obligatorisk! Fyttigwisen så tidlig.

Etter noen timer med arbeid (se: maling, klipping, flytting av rekvisitter) skulle de av oss som har fått tildelt sanger, synge noen av dem. Jeg var ikke først, noe som var utrolig drit, ettersom jeg MÅ være først. Ellers sitter jeg å tenker "det er min tur neste sang, min tur neste sang, min tur neste gang", og hodet koker helt over.

Beundringen av min revy-kollega "Ane", da hun var først, hjalp litt siden hun sang så beroligende. Takk Ane!
Da Iren (lederen) ropte meg opp og spurde om jeg ville synge, hadde jeg giret meg så opp at tanken på å kunne velge selv ikke eksisterte. Det var nå jeg var klar. Nok.

Opp på scenen gikk jeg med godt (haha) mot. Merket hvordan arket i hånden min begynte å vibrere, som det vanligvis gjør når jeg skal opptre et eller annet foran andre individer.
På dette tidspunktet skalv både det og resten av kroppen. Inkludert stemmebåndet.

Sangen het "Easy", av The Commodores, og er utrolig rolig og komfortabel å synge. For megselv, hjemme alene. Hah!
Utrolig ukomfortabel var jeg der jeg prøvde å nå toner, prøvde å høre min egen stemme i bakgrunnen av støyet (bandet). Tenkte det hørtes helt koko ut, jeg mener, hadde ikke sunget så dårlig på lenge - var min diagnose -.
Det hjalp jo ikke at menneskene på stolene beynte å hviske. Torde ikke se dem i ansiktet, redd for å møte på hjesp eller sammenbitte tenner.

Senere fant jeg ut at Tone Brit ikke hadde holdt hånden fremfor ansiktet fordi hun var skamfull. Mer fordi hun gråt.
Det rørte meg utrolig, og jeg måtte klemme henne lenge og godt etterpå. For en engel!

Selv om alle sa jeg var flink og ropte allslags Idol-kallenavn (overdriving) etter meg, var jeg selv ikke helt fornøyd... jeg vet stemmen blir helt annerledes når man får høre den fra en høyttaler, men fyttigwisen så stor forskjell! Den blir lys.. og merkelig. Uvandt.

Er det noe jeg elsker mest på jord for tiden (kan kanskje forandres når jeg er rundt 20), så er det å synge!
Bruker sikkert 99% av tiden jeg sitter med data'n på å synge musikken som blir spillt av, og det blir ENDEL timer.

Hver Gudstjeneste-fredag er det ingenting jeg gleder meg mer til enn å prise Herren via lovsang. Jeg klarer ikke sette meg ned mens bandet spiller. Kanskje dette avtar etterhvert, men jeg finner en utrolig glede i å stå der å synge samme sang, gang på gang. Blir aldri lei. Og det er KONGE! Ja, KONGE!

Med en gang mor lukker døren og beskjeden "jeg stikker ut" er mottatt, kommer Windows Media player, Itunes eller Winamp nesten automatisk opp på skjermen. Jeg begynner å løpe rundt i huset. Hoppe. Danse. Det er en utrolig følelse å gi seg helt til rytmen og sangen!
Jeg synger med så full hals som menneskelig mulig, og takker Herren for den gode isolasjonen huset består av.

Uten musikk hadde jeg vært trist og kjedelig. Uten musikk hadde jeg ikke hatt energi nok til å leve.

Poenget med alt dette er for å bringe poenget frem i lyset: Sangstemmen min våger jeg bare vise for Han der oppe. Synes det er utrooolig vanskelig å "gi alt" fremfor andre, derfor gjør jeg ikke det. Muligens kan dette fikses...

Blessing
Da Tale etterpå spurde hvorfor jeg ikke sang på niendeklasse-kabareen vår klarte jeg ikke komme med et bra svar. Så jeg svarte et dårlig.
Når jeg husker tilbake kommer det, om hvor høyt jeg ønsket å prøve meg, men torde ikke si ifra.

Jeg tror Gud har gitt meg en ny sjangse. Denne gangen skal jeg bruke den!
Haha! :D