Vrooom. Ja, vrooom!

Klokken er 4. Om natta vel og merke. Harald merket han var kald, så han fant det nye lyseblåe fleece-teppet sitt. Han var blitt veldig glad i dette teppet. Det varmet ham. Han likte ting som varmet ham.

Egentlig forstod han ikke årsaken til denne "plutselige" kulden, midt på svarteste natten. Hvorfor var han ennå oppe? Spørsmålet var som en svingdør som gikk frem og tilbake, frem og tilbake, og som til slutt stoppet på midten.

Vent litt... han husket noe om en scooter... ja, sannelig, sannelig, ja, sannelig husket han noe om en scooter. Type gul. En Peugot. Den var visst hans?

Han kunne vel ikke ha kjørt nettopp? Det var jo iskaldt ute.. men, ja, han var jo også kald. Bevisene talte for seg selv.

Den gikk i 45km/t på strake veier og oppoverbakker, 47km/t på nevnverdige nedoverbakker. Trofast var den. Stødig óg.
Tonen hadde de funnet når hun ga over 30 opp Tinghaugsbakken, som en fjær som lå og fløt på medvind. Ja, som en fjær.

En hel time hadde de vært sammen. Selv om gjennomsnittsfarten lå over 40 hadde de funnet frem. Prøvd veier i mørket. Prøvd å finne løsninger. Sammen.

Han visste de kom til å være uadskillelige i minst 2 år. Tenk, 2 år. Gul glede.