Vil du høre en oppdatering?

Så bra!



Det hele startet på mandag. Ja du ser at dette var nemlig min "nye" start på livets utfordringer (les: "Lekser og Sånt"), dagen av alle dager!
Egentlig fryktet jeg ikke det verste. Det var noe med det... om det var alle de kjendte menneskene jeg møtte på togstasjonen eller om det var dem jeg traff på toget. Akkurat som om det skulle være en evighet av dem. De jeg kjendte fra før, mener jeg.

Kanskje dette var en viktig faktor?
Tror ikke jeg har følt meg så sikker og forberedt på å begynne på en skole noen gang. Tusener av tusener av ganger husket jeg igjennom hvordan det var å begynne på Allmenn, for ca. et år siden. Det var et helvete.

Nei, beklager, jeg tenkte litt på det nå, og det kan umulig være like fælt!

Men vondt var det. Innstillingen min var likegyldig, så når klassen fant seg til rette fant jeg rett og slett ut at dette ikke var min type klasse.
Utenom noen utrolig kule personer ("Dalla, Moe & the late 1.50") var min klasse død.
Enten sov de eller så snakket de i ett sett. Konsentrasjon var ikke et faktum.

Ja, jeg tar gjerne meg selv i nakken og godtar det: Jeg var helt lik!
Det var ikke ofte du fant meg i en veldig anstrengt og fokuserende stilling, tvert imot. Kan jeg få unnskylde meg pga. smittefaktor?
Lathet smitter. Det er min gamle klasse en gjeng levende beviser for.
"Nørdene" i klassen gikk fra å ha 5'er i matte til å ha 3'er, så jeg vil ikke engang uttale meg om hvor mye vi andre sank ned i gjørma.

Skylder jeg på elevene? Nei, absolutt ikke. De er som de er. Jeg skylder på skolen!
Har du ikke hørt det? Skolens styre fant ut at Allmenn GK 04/05 skulle fordeles opp i klasser basert på vilket språk de valgte.
Det vil si at alle som tok B-Tysk, B-spansk og B-Fransk ble satt i "gode" klasser.
C-elevene kom i søppelklasser.
Jeg valgte C.

Nok med det. Jeg vil bare du skal forstå hvor kipt jeg hadde det, og hvor utrolig lei jeg var av livet jeg levde sist år (kan skrive en bok om det, men det er sikkert av liten interesse for andre).

Spendt som en geit med øynene på en hermetikkboks satt jeg og mine felles trinn-elever i kantinen og ventet. Da jeg så rundt meg virket alt så kjendt... som om jeg hadde vært her før, mange ganger. Det var en god følelse.
Jeg følte meg hjemme.

Whaaaat? Harald føler seg hjemme på en SKOLE?
Tro meg, det var en creepy følelse for meg til å begynne med, men det gikk ikke mangen minutter før jeg begynte og smile. Smilet var der for å vise at jeg var fornøyd. Fornøyd over å ha fått en ny start. Senere ble jeg overlykkelig, men det kan vi ta senere!

Beskjeden vi fikk var at alle måtte inn i aulaen, for å få ropt opp klassene sine. Det var kanskje ikke så spennende for meg som for alle andre, ettersom jeg allerede hadde sett klasselista via Itslearning. Et internett-avhenging program man bruker til å sende lekser til lærer, beskjeder, osv. Dette får man ikke en bruker til før man begynner på videregående, noe jeg allerede hadde gjort.

Alikevel var det litt gøyalt å se alle de frikete Salg & Service/Media folka gå ut i klaser etter hvert. Det ble som en slags sil, som silte ut alle som ikke skulle gå på skolens favorittlinje: Musikk, Dans & Drama.

Etter at de resterende 120 menneskene ble fordelt på fire rom, strømte vi oppover trappene for å finne frem fortest mulig.
Jeg fant en dør med et tall jeg syns å huske var mitt tall. 215. Mens jeg og Hilde, som jeg har kjendt i nesten et år snart, sto og ventet på at læreren skulle låse opp, begynte jeg nok en gang og se rundt meg.
Disse var menneskene jeg skulle dele mitt neste skoleår med.

De så jo ikke halvparten så teite ut som jeg hadde forestilt meg!
Mangen av jentene var veldig pene, skjønt jeg prøvde å ikke få for mye øyekontakt med noen av dem. Flørting på første dag kan bare føre til fortapelse :)
Guttene var forsåvidt rolige av seg, noe jeg kan forstå, ettersom jeg var det selv.
Senere fant jeg ut at tre av de seks guttene vi er i klassen kjendte hverandre fra før, og hadde altså vokst opp sammen. Instinktene mine fikk meg til å hilse på de fleste av dem etter det første friminuttet, bare for å skape best mulig klassemiljø fortere enn svindt! Men nok om det.

Da læreren hadde låst opp fant vi oss hver vår plass og satte oss ned. Plassen jeg fikk var helt grei, med en veldig koselig utsikt utover potet-jordet rett utenfor.

Så mange jenter i et klasserom tror jeg forresten er et sjeldent syn. Desto bedre var det at dette var herved "mine" jenter! Misforstå meg rett, jeg har ingenting imot 24 jenter fordelt på fem gutter (Asbjørn har en tjej). I det hele tatt.
Da dette ikke var nok, fikk vi også vite at vi var Musikk/Dans klassen. Altså bare det beste av det beste.

Ja, vi fant alle tonen ganske fort, det er bare å innrømme. Det var en deilig følelse fra første sekund, det å sitte i en klasse hvor alle ble stille når læreren sa noe. Respekt er viktig. Kan jeg også få legge til min fryd og takkebønn angående samholdet vi fikk fra første stund?
Seks gutter i en klasse er ikke mindre enn perfekt. Hadde det vært flere ville de såkalte "gjengene" ha oppstått! (og det vil vi jo ikke ha noe av?)
Mikal, Asjørn, Ola, Kenneth, Sjur og jeg kommer godt overens. Ingen utfor og ingen ved siden. Vi er trolig klassens mest viktige merkevare.

Mikal driter seg ut og tar oppmerksomhet.
Asbjørn gliser konstant og er sikkert den greieste personen en kan ha med å gjøre.
Ola er trolig skitzo, ettersom han er stille og rolig på skolen, men er totalt omvendt på msn.
Kenneth er høylytt, morsom og klar for alt som det går an å skade seg på, haha.
Sjur var outsideren først, men endte opp med å bli klassens handikappede, langsynte og stavangerske representant!

Da det også ble konstatert at jeg hadde fått skolens søteste lærer, ble planene mine om konsentrasjon og fokus på studier enda mer svekket. Buuu!
Jaja, noe sier meg at alt alikevel vil gå den rette vei. Aldri har jeg følt meg mer behagelig til rette på en skole.

De første to dagene på Lundehaugen VGS var en suksess, med litt info og leker før det bar hjem i rundt 11-tiden.
Vel hjemme kjendte jeg at jeg ville tilbake. Tilbake til menneskene jeg hadde blitt så nyforelsket i!
Et sterkt uttrykk? Neida, ikke i det hele tatt. Du skal få møte dem en gang, de er konge, hele gjengen! (Håper dere leser dette, mine kjære klassekamerater)

Dag nummer tre var den første "skikkelige" dagen. Selv om jeg opplevde utrolig mange nye ting, deriblandt å treffe min nye sanglærer(!) gikk tiden som et bittebittelite timeglass. Altså skikkelig, skikkelig fort.
En herlig følelse er å kjenne tid gå for fort når man forventer den skal gå sakte og omvendt.

Nå ble jeg så trøtt (klokken er 03:00!!!) at jeg bare MÅ legge meg! Håper på å få skrevet resten imorgen. Ellers blir det sikkert ikke mer.

Kommende temaer i neste oppdatering:
-Thomas Dybdahl, for en mann!
-Overnatting på skolen, hvorfor gjør ikke alle skoler slik?
-Hvordan vil dette året bli?