Min mor er kulere enn din mor!

Et barnslig uttrykk, jeg vet. Alikevel, jeg tror jeg mener det?



Såklart kan jeg baksnakke henne så mye jeg bare orker. Innerst inne vet jeg hun bare er et menneske jeg bryr meg skikkelig, skikkelig mye om!
Da jeg var mindre tenkte jeg ofte tanken på hva som kunne skje viss mor forsvant fra mitt liv. Høres kanskje litt ustabilt, men sånn tenkte jeg på.

Hver gang jeg tenkte det ville jeg bare bort til mor å holde henne fast, for å forsikre meg om at hun var der, med meg. Mor har vært med å gjordt meg til den jeg er idag, på godt og ondt.

Ikveld fikk jeg en god samtale med henne, og jeg likte det. Det å bli bedre kjendt med sin egen mor er en bra ting, som jeg vil anbefale til de fleste rebelske ungdomer med "SLIPP MEG!"-tendenser. Jeg er nemlig en av dem.

Det å lære mennesker å kjenne er å sette tillit til dem, å bygge opp et trygghetsforhold som kan rive murer. Jeg vil rive murer med mor.
Hun er sterkere enn hun tror.

Du må ha slitt med å ha meg opp gjennom årene, mor, ettersom jeg kjenner en utrolig independence rive inni meg. Alltid har jeg støtt deg fra meg med eeelendig grunnlag!
Hva er flaut med å en person som bryr seg så utrolig mye om deg? Har jeg vært så blind?

Du gjør så utrolig mye for meg. Jeg takker deg for lite. Du gir meg frihet. Men er jeg fornøyd? Aldri. Det skal være umulig å tilfredstille sin sønn. Denne regelen har du nok levd med lenge, kjære mor. Jeg beklager!

Jeg elsker min mor for det hun har gjort mot meg.

Slik, det var første steg...