Haralds tanker om alkohol og rusmiddel-misbruk: Del 1

Etter litt tenking har jeg funnet ut at jeg ikke får ut nok av tankene mine, og kommer ofte på mer å skrive etter at jeg har fått publisert første utkast. Derfor vil jeg annskaffe en ny, revolusjonerende måte å skrive på, i flere deler med andre ord. Håper dere synes det er en grei måte å gjøre det på.

Effekt på meg?

Jeg tror det beste i en slik oppsummering av tanker kan være å starte på egen vitnesbyrd. Altså fortelle hvordan forholdet mellom rusmiddler og meg har vokst opp, og hvordan jeg har sett påd det.

10. Klasse, aldri drukket, aldri snust, aldri røykt. Hvorfor føler jeg meg flau over å si dette offentlig? Skal jeg ikke egentlig hedre megselv og være stolt? Jeg er flau over å fortelle dette offentlig, trolig fordi jeg liker å holde forskjellige skikkelser (se: "Image") å forholle meg til etter vilke personer jeg kjenner.
Noe som er viktig å bringe frem i lyset er definitivt at jeg føler alle andre enn meg har prøvt samtlige av disse rusmidler jeg ramser opp, noe som får meg til å føle meg unormal. Er dette selv-press?

Ettersom jeg ikke har noe trang til å prøve noe for tiden, kan det ikke være selv-press, for da ville jeg jo hatt en trang, korrekt? Vel, dette vikler seg endel inn i nøkkelordet "erfaringer".
Jeg føler meg uerfaren, og jeg hater det. Har en del venner fra forskjellige steder, og en god del av disse drikker. Effekt? Jeg klarer ikke svare på spørsmålet "Hvordan kan du vite det er et bedre liv når du ikke har prøvd det selv?", og klarer deretter heller ikke å bevise personene om at Kristendomen er den rette veien.
Satt ut av mine egne tanker.

Hvordan få helge-drikkere til å se Evangeliet

Jeg tror dette må gå ganske så langsomt.
Har blitt fortalt meget interresanne tanker ang. drikking og Kristendomen, som om de var to erkefiender. Cluet er at mange også ser slik på det, som svart, som hvitt. Hvorfor? Jesus drakk som bare det (skjønnt med måte), og Han klarte seg ganske bra? Meningene mine om at du kan både være helge-drikker og kristen på samme tid er vel kanskje endel spekulante, men jeg synes det ligger noe i det.
Jesus er der for å holde oss oppe, og jeg ville absolutt si at Han ville være mer enn villig til å hjelpe de som drikker regelmessig i stort volum.

Merker nå hvor trøtt jeg har blitt, og hvordan ordene jeg skriver ikke gir mye mening i hodet mitt akkurat nå, men jeg tror og håper Gud kan hjelpe meg med å få frem budskapet mitt innen temaet.

Er det ikke slik at de fleste av oss kristne gjemmer oss når "ugudelige drankere" krysser vår vei? Selv har jeg ingenting imot å ha venner som drikker. Det er deres liv og deres meninger, jeg er bare der for å støtte dem når de har fått nok av det gode. Men det var venner. Det skurrer i toppen når jeg kommer i kontakt med mennesker jeg knapt kjenner som er beruset. Jeg kjenner det som motvind, som kuling i fint vèr (se: Vår på Bryne); skyr dem som søppelkassa. Som en person som har Evangelist som en trolig nådegave, er ikke dette en særlig bra ting, ettersom jeg så gjerne vil følge opp og hjelpe dem så trenger det.
Det er vanskelig å forholde seg rett i situasjoner der konfrontasjoner oppstår mellom meg og berusede mennesker jeg ikke kjenner, jeg har altså innrømmet det. Men som vi blir eldre utvikler vi oss mer og mer, som oftest i den positive retningen... eller hva?