Det er vel den alderen...

Jeg kjenner på meg at dette ikke blir en særlig seriøs post, men det er noe (løst og fast) jeg rett og slett må få ut.

Mens jeg var på hytta disse 2-3 ukene merket jeg et savn. Det vil si, jeg merket det ikke så godt der og da, men ettersom tiden gikk kjendte jeg en av de viktigste "personene" forsvinne sakte men sikkert.
Jeg følte meg svak og skjør, ettersom jeg synes det er så viktig å ikke knytte mine religiøse bånd fast til stedet jeg bor, til menigheten jeg tilhører, men la Kristendomen følge meg hvor hen jeg går.

Nå, trygt hjemme og klar for det som var å finne på valgte jeg å ta en kveld med Pål, Jorunn og Christine. Resultatet ble to filmer jeg var lite klar for å se. Dette visste jeg ikke på forhånd, så jeg skulle nok vurdert Bibel & Bønn mer enn jeg gjorde. Grunnen til at det var feil filmer var rett og slett fordi de var for mørke omgivelser, uten håp, uten et eneste smilehull å grave frem.
Oppsummert satte jeg meg ned her for å skrive litt, for så å bryte mentalt isammen da jeg fikk høre begynnelsen av Coldplays "Amsterdam". Jeg er en veldig emosjonell og følelsesladet gutt, skjønt jeg gråter ikke så ofte lenger.. det var godt å spille noen etterlengtede tårer.

Det er ikke alt jeg klarer å forklare. Det så mye jeg kunne lagt ut om hvor utrolig hardt jeg har det på innsiden. Jeg sliter med å holde orden i sakene, og når disse sakene er et annet ord for følelser kan det umulig være sunt.
Far, det er så mye jeg vil si. Du vet hva som ligger der, vis meg veien Herre.