"The Post with No Name"

Jeg har da tatt en stor skje inspirasjon fra det kristne rap-bandet "The Band with No Name", som var noen av artistene som rulerte scenen på Skjærgårds denne sommer'n. For en utrolig opplevelse å kunne delta på dette arrangemanget! Selv hadde jeg aldri trodd jeg skulle få så mye ut av bare noen dager, men når tiden brukes sammen med 3000 kristne ungdommer og èn Gud... Hallelujah!

Det er sant det de sier om at Skjærgårds er den kristne sjekke-spot nr.1 i Norge, jeg ble utrolig overrasket over hvor mange som fant hverandre. Da tenker kanskje de fleste med en gang "oi, tipper Harald ble kjendt med minst halvparten av dem!".. men det skjedde ikke. Dumt? Tja, kanskje litt, men jeg var vel heller ikke helt klar for å finne meg en dame fra Østlandet eller lenger borte. Min erfaring er i alle fall at slike langdistanse-forhold ikke fungerer så bra i lengden (skjønt MIN erfaring er basert på en distanse ikke mindre enn 1.4 mil sør fra her:D).
Tenker man fremover så begynner jo mulighetene allerede å åpne seg opp den 28 oktober (merk deg datoen), da Harald vil prøve å få has i et moped-sertifikat nede ved Biltilsynet. Glemte selfølgelig å betale til Torleif Johansen/Johannesen, da han lærte meg opp, så jeg må trolig dra ham med meg for å få godkjendt. Tenker det blir piece of cake, ettersom han og jeg skal jobbe litt sammen via Undheims-revyen (Se: "Hvordan få en moped-opplærer på godfot").

Men viss vi går tilbake til om jeg ble kjendt med noen der borte, så kan jeg egentlig si ja, ettersom jeg ble kjendt med en skikkelig go'jente fra Undheim (Vigrestad? Varhaug? Nærbø?). Hun het Tone, og ja, du har rett, jeg husker fremdeles ikke etternavnet! Bittert. Til dere som ikke kjenner meg godt nok: Nei, Tone Undheim var ikke med på turen engang :)
Har ingen anelse om hvorfor jeg ikke har møtt henne før, men hun var i alle fall ei sjefs-jente! Alltid i bra humør, og begynte å le av hver minste spøk. Det er neimen ikke kvaliteter man bør overse I ei jente (eller mennesker generelt).
Kan vel ellers nevne at jeg hang endel med vår alles kjære Hanne Gundheim, en person som oftest får meg til å smile, viss jeg ikke gjør det fra før av -da kanskje enda mer? Har hun glede, så sprer hun den helt kongelig. Ikke mange som klarer å la være å le isammen med henne når hun først skrur på latter-båndet:) (kall meg svak)

Det var konge å henge med Undheims-jentene, selv vet jeg ikke om følelsene er gjensidige. Tror de ble et lite stykke lei av mine konstante aplegøyer og fantestreker! Alikevel er det fullt mulig at jeg ble dyttet en god del flere ganger enn jeg gjorde tilbake. Kan ha noe å gjøre med policyen min om ikke å banke opp jenter, er ennå litt usikker på den.

Det var flere steder å gå til, og om natta brukte vi den meste av tiden i ei fjellkirke. Misforstå meg rett, fjellkirke i den forstand at man sitter ved en scene oppe i fjellet, hvor man har lovsang og Gudstjenester. Det var en totalt egen opplevelse bare å være på den eksakte plassen. Hvordan de klarte å tenne alle de 50 te-lysene oppover hele fjellveggen forble i min nysgjerrige uvitenhet. Igjen, bittert.

Som jeg skrev, så var Kent min følgesvenn, både frem og tilbake. Kent er en bra mann. På veien opp (fredag) skulle vi være grytidlige og opplagte for å få mest ut av dagen. Vi var grytidlige, opplagte og klar for morgen-action på høyt nivå! Etter å ha stått opp klokka 4 på en lørda's morren så var jeg ikke så trøtt som jeg skulle trodd, det skulle vise seg å være feil.
Godt på vei (ca. halv 6) runder vi Undheim sentrum, så jeg blunder øynene litt. En liten halvtime snere merker jeg at fartøyet stopper opp. Øynene lukkes opp, og jeg stirrer inn i noen trøtte og røde pupiller.

-Jeg må sove, jeg er så UTROLIG trøtt, fatter ikke hvordan det er mulig.

Deretter går det en halvtime med søvn på Kent Tjelta.
Etter å ha blitt vekket konstaterer mannen at tilstanden er utrolig mye bedre, og han er nå klar for å ta fatt på veiens mange utfordringer!
En halvtime senere merker jeg at vi enda en gang stopper opp. Enda en halvtime går til og med søvn.

Endelig fremme i Kvinesdal (1 time senere) finner vi ut at veien var så utrolig mye lengre enn vi hadde trodd, så vi velger å drømme litt om bedre tider, deretter går enda en time til på de utrolig komfortable Volvo-setene. Ettersom vi våkner til live (skjønt "live" var å ta litt hardt i) kommer diskusjonen om vi ikke bare skulle slått opp teltet ved siden av Esso-stasjonen og leve av jordbær, eller muligens bare reise hjem igjen. Så eeeekstremt bra skinnseter...
Med litt hjelp av kaffe, mat og bønn klarte vi å fortsette vår utrolige reise videre mot vårt livsmål. Vel framme 9 timer etter at vi reiste, 10 timer viss vi inkluderer å bære bagasjen inn til festival-området og finne bosted. Noen sa det var litt vel lang tid å bruke på å komme seg til Skjærgårds, mottoet "bedre sent enn aldri" klinger alikevel ganske bra oppi hodet mitt!

Tinghaug at sunset

Tviler sterkt på at de med sertifikat til moped eller bil i det hele tatt TENKER på stakkarene som kaver seg opp den svææære bakken, med ullgenser og fløyelsbukse (se: "Svettemoment"). Jeg kjørte opp hele greia på noen få titalls sekunder når jeg lånte Charlottes vidunder-sykkel for ikke lenge siden, og det var EKSTREMT lett! Det burde ikke være lov å bare sitte mens man beveger seg opp en så stor bakke. Dette sier jeg selfølgelig fordi jeg ikke har sertifikatet enda, men bare vent, woho!

Med en dobbel mocca a la dobbel sjokolade with a twist of Irish cream to-go småsjanglet jeg bortover grusveien i retning Tinghaug, i stort håp om å ikke miste mer enn halvparten av innholdet på veien. Servietten var jo selfølgelig våtere enn de fleste servietter på denne tid, så bruken av denne ble heller handikappet. Alikevel ble jeg utrolig overrasket når jeg møtte toppen, og en god del drikke ennå befant seg i koppen! (ikke ødelegg gleden ved å si at det trolig var på grunn av det dobble sjokolade-innholdet)

Turen var faktisk planlagt for å slappe litt av, noe jeg klarte ekstremt bra, om jeg må si det selv. Har du aldri sett en solnedgang fra vinkel: Tinghaug, så er det absolutt verdt å prøve (med litt Coldplay i bakgrunnen). Du kommer nok til å se meg der en del ganger klokka kvart på 11 i sommerferiens mange uforpliktendes dager! Vurderer å ligge en natt der i telt faktisk :D (for tro meg, skal du få med deg hele solnedgangen som varer i en og en halv time, MÅ du ha varme klær eller/og ly for vinden)

Som noen vet er jeg forelsket i ungdomsåra mine, og utrolig redd for å bli gammel (se: "svakhet"). Dette er ikke særlig bra, men av en eller annen grunn ble disse følelsene litt dempet da en mann i 60-70 åra stod 5 meter ifra meg og var med på beskuelsen av den fantastiske solnedgangen. Det gleder meg å se slikt, jeg er usikker på hvorfor.. kanskje fordi jeg ser med mine egne øyne at også gamle mennesker kan gå utendørs å nyte naturen, at jeg ikke blir en handikappet fettklump som lever av piller og NRK1 om 50 år. Takk Gud!

Egentlig fant jeg ut at å beskrive solnedgangen kom til å bli for vanskelig, ettersom jeg ikke kunne endt poetismen ved et knips, skuet var rett og slett for stort! Skjær av rødt, oransjt, gult... solstråler som bader og glimter i takt med bølgene langt der borte i det fjerne... skyene som ligner tynne, fargede tøybiter limt på himmelen av Ham selv. Noe mer enn å si at det var utrolig vakkert våger jeg ikke å si!

Sånn ellers reiser jeg til hytta i morgen tidlig, det blir nok ganske sjef, men jeg kommer alikevel til å savne en god del av dere svært mye! (de med kjøretøy får faktisk lov til å besøke meg :D)
Jeg blir vel der ut uka, så er jeg hjemme ei uke, så er jeg på hytta i to uker til, så er det en uke med Landskytterstevnet på Vatne (her er det forresten lov til å komme å heie! *wuhu*)... mye å gjøre? Øh, fy fillen ja? :)


Her finner du altså meg de neste ukene -30 minutter med bil! (Klikk på bilde viss du ikke kan se det)