Vil du høre en oppdatering?

Så bra!



Det hele startet på mandag. Ja du ser at dette var nemlig min "nye" start på livets utfordringer (les: "Lekser og Sånt"), dagen av alle dager!
Egentlig fryktet jeg ikke det verste. Det var noe med det... om det var alle de kjendte menneskene jeg møtte på togstasjonen eller om det var dem jeg traff på toget. Akkurat som om det skulle være en evighet av dem. De jeg kjendte fra før, mener jeg.

Kanskje dette var en viktig faktor?
Tror ikke jeg har følt meg så sikker og forberedt på å begynne på en skole noen gang. Tusener av tusener av ganger husket jeg igjennom hvordan det var å begynne på Allmenn, for ca. et år siden. Det var et helvete.

Nei, beklager, jeg tenkte litt på det nå, og det kan umulig være like fælt!

Men vondt var det. Innstillingen min var likegyldig, så når klassen fant seg til rette fant jeg rett og slett ut at dette ikke var min type klasse.
Utenom noen utrolig kule personer ("Dalla, Moe & the late 1.50") var min klasse død.
Enten sov de eller så snakket de i ett sett. Konsentrasjon var ikke et faktum.

Ja, jeg tar gjerne meg selv i nakken og godtar det: Jeg var helt lik!
Det var ikke ofte du fant meg i en veldig anstrengt og fokuserende stilling, tvert imot. Kan jeg få unnskylde meg pga. smittefaktor?
Lathet smitter. Det er min gamle klasse en gjeng levende beviser for.
"Nørdene" i klassen gikk fra å ha 5'er i matte til å ha 3'er, så jeg vil ikke engang uttale meg om hvor mye vi andre sank ned i gjørma.

Skylder jeg på elevene? Nei, absolutt ikke. De er som de er. Jeg skylder på skolen!
Har du ikke hørt det? Skolens styre fant ut at Allmenn GK 04/05 skulle fordeles opp i klasser basert på vilket språk de valgte.
Det vil si at alle som tok B-Tysk, B-spansk og B-Fransk ble satt i "gode" klasser.
C-elevene kom i søppelklasser.
Jeg valgte C.

Nok med det. Jeg vil bare du skal forstå hvor kipt jeg hadde det, og hvor utrolig lei jeg var av livet jeg levde sist år (kan skrive en bok om det, men det er sikkert av liten interesse for andre).

Spendt som en geit med øynene på en hermetikkboks satt jeg og mine felles trinn-elever i kantinen og ventet. Da jeg så rundt meg virket alt så kjendt... som om jeg hadde vært her før, mange ganger. Det var en god følelse.
Jeg følte meg hjemme.

Whaaaat? Harald føler seg hjemme på en SKOLE?
Tro meg, det var en creepy følelse for meg til å begynne med, men det gikk ikke mangen minutter før jeg begynte og smile. Smilet var der for å vise at jeg var fornøyd. Fornøyd over å ha fått en ny start. Senere ble jeg overlykkelig, men det kan vi ta senere!

Beskjeden vi fikk var at alle måtte inn i aulaen, for å få ropt opp klassene sine. Det var kanskje ikke så spennende for meg som for alle andre, ettersom jeg allerede hadde sett klasselista via Itslearning. Et internett-avhenging program man bruker til å sende lekser til lærer, beskjeder, osv. Dette får man ikke en bruker til før man begynner på videregående, noe jeg allerede hadde gjort.

Alikevel var det litt gøyalt å se alle de frikete Salg & Service/Media folka gå ut i klaser etter hvert. Det ble som en slags sil, som silte ut alle som ikke skulle gå på skolens favorittlinje: Musikk, Dans & Drama.

Etter at de resterende 120 menneskene ble fordelt på fire rom, strømte vi oppover trappene for å finne frem fortest mulig.
Jeg fant en dør med et tall jeg syns å huske var mitt tall. 215. Mens jeg og Hilde, som jeg har kjendt i nesten et år snart, sto og ventet på at læreren skulle låse opp, begynte jeg nok en gang og se rundt meg.
Disse var menneskene jeg skulle dele mitt neste skoleår med.

De så jo ikke halvparten så teite ut som jeg hadde forestilt meg!
Mangen av jentene var veldig pene, skjønt jeg prøvde å ikke få for mye øyekontakt med noen av dem. Flørting på første dag kan bare føre til fortapelse :)
Guttene var forsåvidt rolige av seg, noe jeg kan forstå, ettersom jeg var det selv.
Senere fant jeg ut at tre av de seks guttene vi er i klassen kjendte hverandre fra før, og hadde altså vokst opp sammen. Instinktene mine fikk meg til å hilse på de fleste av dem etter det første friminuttet, bare for å skape best mulig klassemiljø fortere enn svindt! Men nok om det.

Da læreren hadde låst opp fant vi oss hver vår plass og satte oss ned. Plassen jeg fikk var helt grei, med en veldig koselig utsikt utover potet-jordet rett utenfor.

Så mange jenter i et klasserom tror jeg forresten er et sjeldent syn. Desto bedre var det at dette var herved "mine" jenter! Misforstå meg rett, jeg har ingenting imot 24 jenter fordelt på fem gutter (Asbjørn har en tjej). I det hele tatt.
Da dette ikke var nok, fikk vi også vite at vi var Musikk/Dans klassen. Altså bare det beste av det beste.

Ja, vi fant alle tonen ganske fort, det er bare å innrømme. Det var en deilig følelse fra første sekund, det å sitte i en klasse hvor alle ble stille når læreren sa noe. Respekt er viktig. Kan jeg også få legge til min fryd og takkebønn angående samholdet vi fikk fra første stund?
Seks gutter i en klasse er ikke mindre enn perfekt. Hadde det vært flere ville de såkalte "gjengene" ha oppstått! (og det vil vi jo ikke ha noe av?)
Mikal, Asjørn, Ola, Kenneth, Sjur og jeg kommer godt overens. Ingen utfor og ingen ved siden. Vi er trolig klassens mest viktige merkevare.

Mikal driter seg ut og tar oppmerksomhet.
Asbjørn gliser konstant og er sikkert den greieste personen en kan ha med å gjøre.
Ola er trolig skitzo, ettersom han er stille og rolig på skolen, men er totalt omvendt på msn.
Kenneth er høylytt, morsom og klar for alt som det går an å skade seg på, haha.
Sjur var outsideren først, men endte opp med å bli klassens handikappede, langsynte og stavangerske representant!

Da det også ble konstatert at jeg hadde fått skolens søteste lærer, ble planene mine om konsentrasjon og fokus på studier enda mer svekket. Buuu!
Jaja, noe sier meg at alt alikevel vil gå den rette vei. Aldri har jeg følt meg mer behagelig til rette på en skole.

De første to dagene på Lundehaugen VGS var en suksess, med litt info og leker før det bar hjem i rundt 11-tiden.
Vel hjemme kjendte jeg at jeg ville tilbake. Tilbake til menneskene jeg hadde blitt så nyforelsket i!
Et sterkt uttrykk? Neida, ikke i det hele tatt. Du skal få møte dem en gang, de er konge, hele gjengen! (Håper dere leser dette, mine kjære klassekamerater)

Dag nummer tre var den første "skikkelige" dagen. Selv om jeg opplevde utrolig mange nye ting, deriblandt å treffe min nye sanglærer(!) gikk tiden som et bittebittelite timeglass. Altså skikkelig, skikkelig fort.
En herlig følelse er å kjenne tid gå for fort når man forventer den skal gå sakte og omvendt.

Nå ble jeg så trøtt (klokken er 03:00!!!) at jeg bare MÅ legge meg! Håper på å få skrevet resten imorgen. Ellers blir det sikkert ikke mer.

Kommende temaer i neste oppdatering:
-Thomas Dybdahl, for en mann!
-Overnatting på skolen, hvorfor gjør ikke alle skoler slik?
-Hvordan vil dette året bli?

Ticket, please

What if I told the world I saw your face once more?
Would you know it was you I was talking about?

Its been a couple of days now, but still your smile stays with me. Everywhere I go.

Why didnt I say hello?
Who am I to be satisfied with just eye-contact?
It must be the power you possess within me. The power to melt my heart like sweet strawberry icecream on a warm summer day. You know -the kind that looks really tasty, but ends up on the floor.

Every gaze you deliever makes my legs go numb. Like theyve been walking for a thousand miles to bring down an impossible goal.
You.

When will I see you again, fair lady? Now that youve left what Ive started, what more is there for me to do?
I do not believe in chasing the impossible train.
Though I would really like a ticket...

Am I on schedule?
Are you?

Musikkens Makt

Akkurat nå sitter jeg for meg selv, som jeg gjør alt for ofte. Det som holder et ekstrovert menneske som meg oppe i slike situasjoner har som oftest vist seg å være toner. Toner får meg til å tenke, å bruke hodet til mer enn å bare sitte med en fordømt datamaskin.



Fiolin...
Piano...
Gitar, trommer, sekkepiper, pan-fløyter og Aretha Franklins merkverdige høye og laaange toner. De er alle her, rundt meg. Jeg føler meg ikke omsvermet, nei, langt der ifra!
Det er ikke så lenge siden jeg begynte og legge merke til hva som egentlig ligger i hver en tone, strofe, dur... selv vet jeg ikke engang hva en dur er.

Greia er at jeg vil vite det. Jeg vil så gjerne lære hva en dur er! Alle disse tingene som flyr oppi hodet mitt... jeg vil sette navn på dem!

Er det noe jeg er redd for, så er det muligheten for at jeg ikke er en musikalsk person i det hele tatt. Det høres kanskje rart ut, men det er virkelig en forskjell på å like musikk og forstå musikk.
Har jeg gehør?
Har jeg musikalsk retningssans?

Kanskje jeg bekymrer meg for mye. Kanskje er drømmene mine ikke utenfor rekkevidde i det hele tatt?
Dette har jeg tenkt å finne ut!

Lundehaugen, here I come!!!

Min mor er kulere enn din mor!

Et barnslig uttrykk, jeg vet. Alikevel, jeg tror jeg mener det?



Såklart kan jeg baksnakke henne så mye jeg bare orker. Innerst inne vet jeg hun bare er et menneske jeg bryr meg skikkelig, skikkelig mye om!
Da jeg var mindre tenkte jeg ofte tanken på hva som kunne skje viss mor forsvant fra mitt liv. Høres kanskje litt ustabilt, men sånn tenkte jeg på.

Hver gang jeg tenkte det ville jeg bare bort til mor å holde henne fast, for å forsikre meg om at hun var der, med meg. Mor har vært med å gjordt meg til den jeg er idag, på godt og ondt.

Ikveld fikk jeg en god samtale med henne, og jeg likte det. Det å bli bedre kjendt med sin egen mor er en bra ting, som jeg vil anbefale til de fleste rebelske ungdomer med "SLIPP MEG!"-tendenser. Jeg er nemlig en av dem.

Det å lære mennesker å kjenne er å sette tillit til dem, å bygge opp et trygghetsforhold som kan rive murer. Jeg vil rive murer med mor.
Hun er sterkere enn hun tror.

Du må ha slitt med å ha meg opp gjennom årene, mor, ettersom jeg kjenner en utrolig independence rive inni meg. Alltid har jeg støtt deg fra meg med eeelendig grunnlag!
Hva er flaut med å en person som bryr seg så utrolig mye om deg? Har jeg vært så blind?

Du gjør så utrolig mye for meg. Jeg takker deg for lite. Du gir meg frihet. Men er jeg fornøyd? Aldri. Det skal være umulig å tilfredstille sin sønn. Denne regelen har du nok levd med lenge, kjære mor. Jeg beklager!

Jeg elsker min mor for det hun har gjort mot meg.

Slik, det var første steg...

En ny start

Benken er klar. Skolebenken, that is.
Er jeg? Godt spørsmål!
Når bøkene blir lange og kulda setter inn, sitter da Harald i pc-kroken sin?

Aldri før har jeg vært så klar for å begynne på skole. Vil lære, vil markere seg.
Men redsler har vi alle, har vi ikke? Dette individet har kanskje litt for mye...
Når selvdisiplinen streiker, Far, vil du være der med meg?

Jeg føler jeg har forlatt deg. Kan ikke si du har forlatt meg, for det ville bare vært ren klisjè. Lei av å høre mennesker si Du har forlatt dem. Vet jeg bedre?

Vil støtten jeg trenger for å klare dette være der? Hvem skal sjekke leksene mine når jeg ikke har gjort dem... gi meg et svar! Vil alt bli likt, så som så, så som før?
Hvor mange ganger må jeg feile for å vinne? Billett til Egersund, takk!

Idag fikk jeg kler til 1400 kroner. Ufortjent. Hvorfor? Fordi jeg er født til dette livet, og slik er det ikke noe å gjøre med.
Eller?

Som et tog sporer av skinner sporer jeg av mine. Poenget er at skolen er nær, og jeg er ennå usikker på om jeg er klar. Selv om jeg vet jeg er det.

Jeg elsker å spille.
Jeg elsker å danse.
Jeg ELSKER å synge.
Hvorfor skulle jeg ikke være klar?

(Update til dere som ikke vet jeg skal begynne GK på Lundehaugen Musikk, Dans og Drama: Jeg har fått en ny start)