søndag, april 17, 2005

London - What are you doing to me?

Det siste jeg husker fra dagene mine i London sist er Lego. I massevis. Ja, jeg var nemlig ikke mer enn 5-6 år den gang!



Har alltid hatt en drøm om å en gang returnere til denne veldig spesielle byen, med alle de markante stedene/tingene Norge ikke eier. For meg er det en helt utrolig spesiell plass. Alle snakker engelsk, hus og bygninger er faktisk ikke alle like, og kanskje viktigst av alt: For en MENNESKEMØLJE!


Menneskemølje lurerer du?

Ja, for aldri har jeg før sett så mange forskjellige mennesker på et sted. Hvite, rosa, oransje, gule, røde, brune og sorte. Spanske, koreanske, afrikanske, irske, indiske, tyske, svenske... et HAV av nasjoner samlet på et sted! Jeg lengter etter likestilling. Selv om dette er en vanskelig ting å finne, fant jeg jammen en god del av det her. I byen min.

Selv om positivitetens eksistens var så til de absolutte grader til stede, syntes det alikevel ekstra sterkt igjen når det motsatte viste seg frem.
En av mine sterkeste opplevelser var da jeg skulle gå ned til undergrounden. Jeg rundet et hjørne, og plutselig stod han der. Uten ansikt. Uten hender. Uten venner eller familie.

Har du sett den svenske tidligere brannmannen på tv? Boken hans heter "Gjennom Ilden", viss det er et clue. Han ble sterkt forbrennt i en ulykke hvor han skulle slokke en brann. Så sterkt at nesten hele huden hans "smeltet".
Hver gang jeg ser ham på tv eller i avisen stopper jeg litt opp og tenker. Prøver å forstå hvor hardt det må være. Hvor utrolig vanskelig en slik ting må være å gjennomgå.

Denne mannen jeg passerte kunne vært hans tvillingbror, utenom at han trolig hadde det ENDA hardere. Hvorfor? Han lever et mareritt jeg har. Uten hender. Bare noen stubber til bruk.
Der tigget han. Lurte på om jeg hadde en penny til overs. Jeg bare gikk fra ham. Klarte ikke se ham inn i ansiktet. Hvordan kan man se inn i noe som ikke eksisterer?
Det er en urettferdig verden vi lever i. Dem som trenger det mest har minst penger, dem som trenger det minst har mest.

Han var bare en av de (for mange) tiggerne. Noe må gjøres! Hvem skal utføre?

Ellers var det nok av små hendelser og ekstraordinære opplevelser som gjorde et inntrykk på denne karen. Men jeg kjenner at jeg er mektig trøtt og sliten, så dette får holde for nå; spør meg heller viss du lurer på noe.

(Ellers finner du nok en god, generell utfoldelse av oppholdes finesser på Pål eller Jarles blogger!) :)

6 Comments:

Blogger ina said...

endelig! ja, endelig! elle, endelig? d he jo bare gått en måne si sist...

jaffal godt dåkk he hatt d så bra, Harald!

ser!:D

8:54 p.m.  
Anonymous Anonym said...

Hallo! Eg og vil t London.. Va der ei lita stund i fjor sommer, men då va me bare i byen (mens me venta på å fly vidare).. Då gjekk me inn i en stor leketøysbutikk. Vilt mange spesielle mennesker d e å se der - men og andre plasse i verden.. Hm..

Bra dokke koste dokke å at d ikkje blei nge kluss me billettane :P

1:34 p.m.  
Blogger myrna said...

Heisann Harald!

-Sko ønska me konne forandra ALT dette fæla her. Eg blir så sinte når det er sånn.. Årh!!
Skikkelig bra skreve jaffal=)

Så lurte eg på om eg konne lage link til sida di..?

12:41 p.m.  
Anonymous Anonym said...

He nok allre finje våre i London æg :(
He foresten linka te Sebastian si sia i navnet mitt, sånn at du kan inn å sjekka ud + legga en link på siå di...ja nei!?

10:58 a.m.  
Anonymous Anonym said...

Harald, du må bli mer aktiv på bloggen din, du har blitt så sløv i det siste!
Er foresten veldig skuffet over at jeg ikke står på "bloggere" listen din...!!!

-voff voff-

6:45 p.m.  
Anonymous Anonym said...

Skinheads.. Var det til meg-Silje den var ment, eller? Lite treig med å lese her da..

London ja.. For en by.. for et folk.. for en STARBUCKS!!! Vel, takke meg til Kaffebaren. Den har sjel, mens Starbucksene blir vel mer eller mindre til et lite maskineri i en cruel verden av forskjellsbehandling.
Ikke at det hadde mye med saken å gjøre, men..


"love has no face"

7:53 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home