Hvorfor er du så glad hele tiden?

Når jeg tenkte meg om etter sist post forstod jeg at kanskje noen mennesker ble litt halv-sjokkert av at jeg faktisk kan være litt deppa av og til. Noen kan jeg selfølgelig forstå, siden de for det meste ser meg i selskap med andre mennesker, og derfor ikke klarer å være noe annet enn glad (se: 70% ekstrovert).

Noe jeg hater mer enn noe annet er når jeg er litt "nede", og ikke klarer å bruke mine sosiale kunnskaper i selskap med andre. Følelsen av at de plutselig ikke godtar deg når du ikke har humøret på topp lenger er utrolig vanskelig å bære.
Liker ikke å innrømme det, men jeg har funnet ut at jeg trenger litt oppmerksomhet. Misliker å innrømme det offentlig for kanskje å bli sett på som et "shallow" menneske (sorry, husker ikke på norsk).

Vil gjerne dra frem en kommentar jeg husker godt fra Elines munn, etter Skjærgårdsfestivalen:

"Du såg så lei ut når du var ved Fjellkirkå, eg kjendte deg ikkje igjen."

Etterpå satt jeg og tenkte litt på det hun hadde sagt. Jeg ble litt satt ut må du forstå. Ikke før da hadde jeg virkelig forstått hvordan de fleste får et bilde av meg på måten jeg oppfører meg offentlig.

Jeg er ikke glad hele tiden, det er totalt feil. Men såklart, jeg er jo glad for det meste, så ikke tro at smilet er et skalkeskjul. Ikke ofte du får se et falskt smil på mitt fjes. Vit at glede og andre følelser reflekteres ganske godt på utsiden hos meg, så ser jeg glad ut, er jeg nok det :)

Var litt dumt, jeg var råklar for å skrive noe mer seriøst og lengre om dette (følte det ble veldig "meg, meg, meg"), men klokka er litt over 5 om mårran, så det ble heller kort og "rått fra hjertet", hehe.