Tom innvendig

Det er liksom ingenting der for tiden. Ingenting.
Et stort, hvitt rom, med ingenting inni. Æsj.

Lekser, innleveringer, fremføringer, alt tynger meg til de grader. Kanskje jeg egentlig ikke skulle høre til å gå mer på skole dette året. Kanskje jeg gjorde en feil. En stor tabbe.
Høyskole høres bra ut akkurat nå.
Allmenn suger.

Mennesker dør for tiden. Unge mennesker. Alt skjer på en gang. Alle blir dratt ned i suget. Jeg gidder ikke jobbe me skolen. Men jeg vil. Vil, men klarer ikke. Det er ikke en prioritet. Alikevel er det det som drar meg så utrolig langt ned i gjørma å ødelegger gleden i live mitt. Tenker kanskje mer på Gud enn jeg noen gang har gjordt før. Merker Ham i hverdagen... men det er jo bare fordi jeg trenger Ham mer! Hva er det for en etterfølger, som bare går etter gjeteren når jeg har blitt klippet for ull? Klikker snart. Æsj.

Ser igjennom Linkin Park tekster. Så lite håp, så mye snakk om hvor mye som mangler inni, på innsiden. Kjenner meg igjen. Lytter til Coldplay, fordi det roer meg ned. Blir litt trist. Det er en god følelse når man har god musikk i øret, men dårlig følelse når musikken ikke er der. Sånn som når jeg må fortelle naturogmiljø-læreren min at jeg ikke har noe å vise frem på tirsdag. Så lite håp, så utrolig lite håp.

Det suger å være tenåring. Så mye forskjellige hemma hormoner som flyger rundt. Ødelegger for meg, ødelegger for den jeg er, eller var.
Tenker for mye på at jeg vil bli slik jeg var før igjen. Fyren som alltid hadde det ekte smilet, og som i slutten av kvelden var sliten i smile-musklene. Han alle likte og lo av. Den energiske fyren som smilte når alle andre var nede.

Når jeg er på revyøvinger, eller, nå som vi har begynt med forestillingene, merker jeg det. Jeg sitter jo bare der i sminkestolen. Alt det morsomme jeg hadde å si før er borte, ingen vitser å slå av, rare uttrykk som folk ler av. Alt... bortevekk. Tomt.
Menneskene som engang smilte til meg og drog meg inntil seg, ser nå litt rart på meg mens de skyver meg bort. Jeg blir så lei.

Takk Frode! Du er en av de beste menneskene jeg har truffet. Fatter ikke hvordan du klarer det, men du smiler hele tiden! Savner det i meg. Oppmuntrer meg mer enn alle de andre har gjordt tilsammen, det er helt utrolig hva det kan gjøre med en person! Tusen tusen takk!
Ja, jeg ser opp til deg. Var det en hemmelighet? :)

Kanskje det er bare noe jeg føler? Kanskje de ikke skyver meg bort? Kanskje det er hos megselv problemet ligger? JEG skyver DEM bort? Fullt mulig.

Men hvordan kan jeg bli "normal" igjen? Jeg gleder meg så mye over at jeg endelig har fått meg jobb igjen. Også på KAFFIBAREN av alle steder! Vil ha alt det gamle tilbake. Gledesprederen. Smiley. Savner ham.
Kan jeg ikke bare slutte på skolen, og ta meg et friår? Nei? Trodde heller egentlig ikke det. Trenger noe å holle rundt. Men akkurat nå eksisterer hun ikke. Hodet mitt er på konstant søken etter en å holde rundt, men det er visst ingen som passer til meg. Eller, kanskje ingen som vil ha meg? Mister man sjarmen mister man jo egentlig muligheten til å bli bedre kjendt med dem. Jentene mener jeg.

Så mangen har sagt at jeg synger kjempebra, men det går ikke innpå meg. I det hele tatt. Fatter du ikke? Jeg VIL at det skal gå innpå meg! Men det er nesten motsatt. Sier noen jeg synger bra fører bare det til større presentasjons-angst.
I begynnelsen var det greit. Iren hadde null forventninger til meg, å hun likte det hun hørte. Slik var ting greie.

Men så begynte mennesker å spre ting. Jenter på skolen spurde om jeg ikke kunne synge for dem. Det ble for mye. MANGE spurde om jeg ikke kunne synge litt for dem. Jeg er bare ikke en kommando-dokke som kan kjøre igjennom båndet ved et trykk på knappen. Slik funker ikke jeg! Jeg liker at mennesker ikke har noen som helst forventninger til meg. Har du forventinger til meg? Vel, JEG VIL IKKE HA DEM! Få dem vekk!

Jeg liker sangstemmen min, og er svært glad i den. Elsker å synge. Men at andre skal dømme den, det er en annen ting. Menneskefrykten lever midt iblandt oss, folkens...

Skrev visst litt mye her nå, men det er egentlig bare en brøkdel av hva jeg tenker for tiden.
Viss du kunne be for noen av disse tingene ville jeg vært deg takknemlig.

Nå er det offesielt! ...tror jeg

Kvelden hadde jeg egentlig funnet ut på forhånd.
Jeg skulle ta det med ro, kanskje trene litt før jeg skulle ned på kaffibaren.
Men vent litt... kaffibaren... mandag... hm, noe stemmer jo så absoLUTT ikke!
Feeeeeeeil, det stemmer, ja, det STEMMER! For gjett to, nei kanskje til og med TRE ganger på hvem som var på sitt livs første styremøte på KAFFIBAREN???

Du tenker nok noe lign. "CRAZY!!! WHAAAAT??? LIIIIDE, JA, LIIIIDE!!", å tro meg, du har absolutt ikke vært den eneste!
Lenge har jeg nå gått uten jobb, ettersom avløserjobben hos papsen ikke funket så utrolig bra lenger. Valget ved å kaste en stein uti mørket, for å se om noen sa "au" var et smart move; rundt sovetid, ca. 1230-1300 på lørdag, ble jeg oppringt av en god mann.
Navnet hans var Thomas, han jobber på kaffibaren, å han spurde meg tre spørsmål:

"Har du fremdeles lyst på jobb?" -Ja
"Hva med idag?" -Ok
"Hva med nå?" -Klar som et egg

Dermed hoppet jeg bokstavelig talt ut av den gode varme sengen, med det gode lodne, fuzzy teppet hengende etter i bokser-strikken. Rasket meg opp, spiste, fikk mor til å kjøre meg, å vips, ja, legg merke til vips, så hadde min første jobbedag på Kaffibaren begynt! hahaha, å så glad jeg ble (så glad jeg ER!)

Det var noe med det. Alt var på en måte tilrettelagt, og det var sjefs! Gud var med meg hele veien.
3-4 ganger var jeg farlig nær å ødelegge min første dag ved å knuse noe på kjøkkenet.
Tror du neimen ikke Han var der for meg hver BIDIGE gang? Så utrolig bønnesvar, slik som Han gav meg noen "Warnings" der jeg trengte det mest. Velger å tro at det lå mye i at jeg hadde en positiv holdning, å at Han visste jeg trengte dette! Ååååh, så sjeefs!

Tilbake til styremøte, så fikk jeg innsikt i veldig mye av hvordan ting foregikk for tiden. Mye snakk om hva som feilet, hva som kunne rettes på, osv.
Jeg var ikke AKKURAT den som snakket mest. Følte liksom ikke jeg hadde autoriteten... men det gikk greit, jeg gjorde nok et "greit" førsteinntrykk ved å hilse på alle (Se: "Få endene til å møtes").

Må si meg imponert av Thomas i mange tilfeller. Han tok så og si aldri ordet, han er nok ikke en ta-ordet-fyr. Men hver gang en bestemt person som ikke var tilstede ble "baksnakket", var det alltid ham som satte samtalen på rett kurs igjen. For en bra mann!

Til å begynne me blir det annenhver lørdag. Også noen kvelder.
"Lørdagskvelder? What? Å du er..?" 16! Ja, 16 hér! haha
Som ryddegutt har jeg altså lov å være der inne, å rydde. Jeg er fyren som kan stå inne (på kaffibaren), å vinke til de som er eldre enn meg på en LØRDAGSKVELD! Hvor utrooolig kult er ikke det?
(La meg få vise litt fjortiss-tendenser, det er ikke såå mye igjen av dem)

Jeg vil få mitt eget Crew-skilt, noe som beviser at jeg jobber der. Noe som vil få meg inn. Jeg vil få 40% avslag på alt jeg kjøper Over En Lav Sko. Noe som trolig vil fordoble mitt koffein-forbruk.
Er jeg klar? Hvem er klar? Hørte ikke?

----->Hééér!!!<-----

Vil avslutte med å medgi at jeg konfronterte fyren som kom på ideen med slushmaskinen, utenom at jeg visste det var ham som hadde funnet det på. Jeg spurde om den ville forsvinne i nærmeste fremtid, ettersom mange, deriblandt meg reagerte sterkt på det røde sirkuset.

"Okok, eg forstår det nå! Det va ikkje en vellykka idè! Det e GREIT!!!"

Wooops... :D

Der det er lyder er det stillhet

Det snør ute. Læreren prøver som vanlig å rekke en utstrakt hånd, men det hjelper lite. De vil ikke. Er lei av økonomi.

Mørkt og koselig er det. Små lyder fra fnisejenter i hjørnet, de klarer ikke å holde seg.
Jeg legger merke til hvor godt jeg hører mine egne fingre fly over tastaturet ettersom de går opp og ned, opp og ned. Skjermene lyser opp over alt, som stjerner på åpen himmel. Duringen fra maskinene kan minne en om de beroligende lydene du hører ombord Colorline, gjerne ved sterk kuling. Du føler deg trygg.
Ingen beveger seg, de sitter bare der. Tomme. Tomme fjes. Kanskje et smil iblandt.

Noen spiller spill, noen sjekker hvor på Deiligst.no's Toppliste de er akkurat nå. Stemmer på seg selv. Bryr seg om noen ukjendte mennesker gir dem komplemang for kroppen sin. Ja, bryr seg.

Klarer egentlig ikke å tenke på muligheten for å stryke i faget, men jeg vet den er der. Klarer liksom ikke fokusere på det læreren vil jeg skal fokusere på. Økonomi er lite interessant.

Ca. 3 av 28 i klassen driver nå med regnskap. Resten gjesper. Vi gjesper.

Idag gråt jeg over en mann jeg såvidt kjendte

Du ser det på amerikanske dokumentarer hele tiden. Du sitter godt tilbakelent i godstolen, uten å gi en tanke til om det samme faktisk skjer i norge. For gjør det egentlig det?

Jeg mener, nyhetene sender skjelden ut noe beskjed om mennesker som tar selvmord. Det er tabu, man skal ikke snakke om det. Slik vokser vi altså opp til å tro at selvmord ikke eksisterer i norge, å at det derfor IKKE kommer til å skje i nærheten av DEG. Vilke naive vesen. Vi, ja vi mennesker.

Jan Arve, jeg savner deg mer en du tror! Gi meg en ny sjangs!
Beklager for alle de gangene jeg så rart på deg da du kom med de tørre vitsene.
Beklager for alle gangene jeg ikke brøt inn da du ble kalt stygge navn.
Beklager for alle de gangene jeg kunne ha gjordt noe for å bli mer kjendt med deg, men ikke gjorde det.
Tilgi meg, for jeg er bare et skarve stykke menneske... kom tilbake...

Dette er nytt for meg. Jeg visste ikke at jeg brydde meg så mye om deg. Noen ganger tror jeg la skjul på at jeg i det hele tatt kjendte deg(!)
Vilket menneske gjør slik med sin neste? Behandler ham som søppel. Det er jo jeg som er søppelet. Jeg fortjente ikke å kjenne deg.
La meg gå i skam, og gråte en tåre for personen jeg ikke var verdig å kjenne!

Hvorfor er det slik at en ikke merker personens eksistens før han har tatt sitt eget liv, eller blitt kjendis iløpet av natta? Hva med å bare skyte seg i foten først, bare for å gi oss et hint? Hvorfor ikke bare fortelle sine venner at en har det drit for tiden. Få det ut istedenfor å holde det inne.
Det er så utrooolig vanskelig å forstå!!!

Jeg vet at jeg ikke har noen rettigheter, å at det var min egen feil at jeg ikke fikk bedre kontakt med ham, men jeg er alikevel litt kranglevorn med Gud. "Hvorfor?"
Jeg takler det ikke.

Saltvann har jeg på hendene å fjeset, men sjøen er en 15 minutts mopedtur herfra.
Økonomiprøve skal visstnok være imorgen, men jeg orker ikke tenke på den nå. Det er jo umulig. Fillen så jeg savner fyren.

I've had questions, without answers
I've known sorrow, I've known pain
But there's one thing I'll cling to
You're faithful, Jesus You're true

When hope is lost, I'll call You saviour
When pain surrounds, I'll call You healer
When silence falls, You'll be the song within my heart

In the lone hour of my sorrow
Through the darkest night of my soul
You surround me and sustain me
My defender, forevermore

Av Tim Hughes

Til minne om Jan Arve Malmin.

Jeg elsker kaffibaren -nå er det sagt

Atmosfæren, miljøet, aromaen, kaffilukta som får selv den barskeste mocca-kunde til å falle i dyp, dyp søvn.

Dette tror jeg bare, og absolutt bare du kan finne på Over en Lav Sko plassert i Brynes sentrum. Den mest fantastiske plassen, hvor jeg kan gå til samme vilket humør jeg er i. Det er en utrolig følelse å føle at en har en plass som er din, men som alikevel er alle andres sin.

Når folkene bak baren sier hei, og spør hvordan det går, da, først da er det verdt det. Alle de søte og velsmakende donutene, for ikke å snakke om moccaene som har blitt fortært gjennom tidene. For noen bra mennesker! Helt genialt at de kan hyra dem som passer stedet best. Jeg ønsker virkelig å bli en av dem... som gjør at du kommer tilbake hver gang.

Må jo si at jeg stillte meg kritisk ved første tanke på nye eiere. Det var kanskje slushen som gjorde det. Kanskje var det de røde og blåe sugerørene. Diskolysene og den ville musikken var egentlig ikke noe jeg merket mye til, men det ødela selfølgelig litt av det koselige og rolige imaget de bar.

De har prøvd å holde slushmaskinen mer skjult nå i ettertid, og det merkes at de gode gamle svarte sugerørene kommer frem i lyset. Det liker jeg. At de prøver.

Er det en plass jeg skulle følt meg mest hjemme i denne verden, måtte det vært kaffibaren. Hjemme er liksom... hjemme. Det er ikke din plass, du er en leieboer blandt mennesker som kan si hva du skal og må gjøre.

Kaffibaren er et fristed, et Hellig sted. Jeg kjenner det dypt inni meg hver gang jeg diskuterer, konverserer eller rett og slett bare sitter der og kikker ut i rommet. Jeg ser alle de bra menneskene som jobber, alle de bekjendte stamkundene, alle fiskene. Vilken idyll. Fyttigwisen for en idyll!

Grunnen til at jeg plutselig kom på at jeg måtte skrive om kaffibaren var vel at jeg egentlig burde ha gjort det for leeenge siden.. pluss Thomas og Co nede ved OELS ga meg en push:

Inn skulle jeg, i oppdrag fra høyeste hold, Ragnhild Eik. I håp om å fikse et gavekort på en varm sjokolade med ekstra sjokolade (33,-) til sarons kake-lotteri neste fredag. Dette skulle da betales av undertegnede.

Ut kom jeg med et gavekort pålydende 100 kroner, samt to poser finmalt Irish Coffee og Creme-Caramel kaffepulver til en verdi av 46kr hver. Sum: 192,-

Nei, jeg betalte ikke for noe. Nei, ikke for NOE!
Du sier kanskje "CRAZY!! WHAT...WHAT??? E DET MULIGT? KEM E SÅÅÅ GREIE??", men da kan jeg svare "det er menneskene Over En Lav Sko det". haha