Tom innvendig

Det er liksom ingenting der for tiden. Ingenting.
Et stort, hvitt rom, med ingenting inni. Æsj.

Lekser, innleveringer, fremføringer, alt tynger meg til de grader. Kanskje jeg egentlig ikke skulle høre til å gå mer på skole dette året. Kanskje jeg gjorde en feil. En stor tabbe.
Høyskole høres bra ut akkurat nå.
Allmenn suger.

Mennesker dør for tiden. Unge mennesker. Alt skjer på en gang. Alle blir dratt ned i suget. Jeg gidder ikke jobbe me skolen. Men jeg vil. Vil, men klarer ikke. Det er ikke en prioritet. Alikevel er det det som drar meg så utrolig langt ned i gjørma å ødelegger gleden i live mitt. Tenker kanskje mer på Gud enn jeg noen gang har gjordt før. Merker Ham i hverdagen... men det er jo bare fordi jeg trenger Ham mer! Hva er det for en etterfølger, som bare går etter gjeteren når jeg har blitt klippet for ull? Klikker snart. Æsj.

Ser igjennom Linkin Park tekster. Så lite håp, så mye snakk om hvor mye som mangler inni, på innsiden. Kjenner meg igjen. Lytter til Coldplay, fordi det roer meg ned. Blir litt trist. Det er en god følelse når man har god musikk i øret, men dårlig følelse når musikken ikke er der. Sånn som når jeg må fortelle naturogmiljø-læreren min at jeg ikke har noe å vise frem på tirsdag. Så lite håp, så utrolig lite håp.

Det suger å være tenåring. Så mye forskjellige hemma hormoner som flyger rundt. Ødelegger for meg, ødelegger for den jeg er, eller var.
Tenker for mye på at jeg vil bli slik jeg var før igjen. Fyren som alltid hadde det ekte smilet, og som i slutten av kvelden var sliten i smile-musklene. Han alle likte og lo av. Den energiske fyren som smilte når alle andre var nede.

Når jeg er på revyøvinger, eller, nå som vi har begynt med forestillingene, merker jeg det. Jeg sitter jo bare der i sminkestolen. Alt det morsomme jeg hadde å si før er borte, ingen vitser å slå av, rare uttrykk som folk ler av. Alt... bortevekk. Tomt.
Menneskene som engang smilte til meg og drog meg inntil seg, ser nå litt rart på meg mens de skyver meg bort. Jeg blir så lei.

Takk Frode! Du er en av de beste menneskene jeg har truffet. Fatter ikke hvordan du klarer det, men du smiler hele tiden! Savner det i meg. Oppmuntrer meg mer enn alle de andre har gjordt tilsammen, det er helt utrolig hva det kan gjøre med en person! Tusen tusen takk!
Ja, jeg ser opp til deg. Var det en hemmelighet? :)

Kanskje det er bare noe jeg føler? Kanskje de ikke skyver meg bort? Kanskje det er hos megselv problemet ligger? JEG skyver DEM bort? Fullt mulig.

Men hvordan kan jeg bli "normal" igjen? Jeg gleder meg så mye over at jeg endelig har fått meg jobb igjen. Også på KAFFIBAREN av alle steder! Vil ha alt det gamle tilbake. Gledesprederen. Smiley. Savner ham.
Kan jeg ikke bare slutte på skolen, og ta meg et friår? Nei? Trodde heller egentlig ikke det. Trenger noe å holle rundt. Men akkurat nå eksisterer hun ikke. Hodet mitt er på konstant søken etter en å holde rundt, men det er visst ingen som passer til meg. Eller, kanskje ingen som vil ha meg? Mister man sjarmen mister man jo egentlig muligheten til å bli bedre kjendt med dem. Jentene mener jeg.

Så mangen har sagt at jeg synger kjempebra, men det går ikke innpå meg. I det hele tatt. Fatter du ikke? Jeg VIL at det skal gå innpå meg! Men det er nesten motsatt. Sier noen jeg synger bra fører bare det til større presentasjons-angst.
I begynnelsen var det greit. Iren hadde null forventninger til meg, å hun likte det hun hørte. Slik var ting greie.

Men så begynte mennesker å spre ting. Jenter på skolen spurde om jeg ikke kunne synge for dem. Det ble for mye. MANGE spurde om jeg ikke kunne synge litt for dem. Jeg er bare ikke en kommando-dokke som kan kjøre igjennom båndet ved et trykk på knappen. Slik funker ikke jeg! Jeg liker at mennesker ikke har noen som helst forventninger til meg. Har du forventinger til meg? Vel, JEG VIL IKKE HA DEM! Få dem vekk!

Jeg liker sangstemmen min, og er svært glad i den. Elsker å synge. Men at andre skal dømme den, det er en annen ting. Menneskefrykten lever midt iblandt oss, folkens...

Skrev visst litt mye her nå, men det er egentlig bare en brøkdel av hva jeg tenker for tiden.
Viss du kunne be for noen av disse tingene ville jeg vært deg takknemlig.