Kaffibaren, arise!

Når jonsi satte seg skeptisk til nedleggelsen av vår alles kjære kaffibaren, sa jeg imot. Jeg satte meg utrolig kritisk til at gjenoppbyggelsen av dette stedet skulle skje i nærmeste fremtid. Nå ser jeg mine feil.

I morgen, altså mandag, vil det forhåpentligvis komme en artikkel i Jærbladet. Artikkelen vil trolig fortelle oss at en "svensk tjej" (jeg sier ikke mer :D) og en annen fyr vil prøve seg på å gjenopprette tomheten noen av oss enda har i hjertet. Dette gleder meg utrolig mye! Åååå så jeg gleder meg!
Og er det noen som i tilfellet lurer på om Harald vil prøve å få seg jobb der NOK en gang, så er selfølgelig svaret "ja". Dette trenger jeg.
Dette trenger Bryne!

Mer informasjon har jeg ikke. Sjekk Jærbladet imorgen :)

Små og ubetydelige mål finnes ikke!

Dette er den første kvelden på lenge, hvor jeg faktisk har satt meg ned med data'n på GRUNN av trangen til å blogge! Sykt sier jeg dere! En eller annen fakkel ble tennt på midt inni min mørke hule. Det satte jeg pris på...

Min første "opptreden" sammen mitt nye lovssangsteam gjorde inntrykk på meg, det er ikke å fornekte! Gud var så absolutt tilstede. Nesten skremmende!
Som normal reaksjon til å komme meg opp på scener å gjøre "noe-som-helst", har jeg tendenser til å skjelve lett, kanskje få skikkelig psykiske problemer. Med tanke på at en hel DRØSS mennesker sitter å iaktar(?) hver og en av dine bevegelser, er det vel egentlig ikke særlig unormalt? Eller?

Han var med meg. Jeg var utrolig langt ifra ordet "ukomfortabel", viss vi skal slå opp i en ordbok! Det var så genialt, jeg kunne bare lukke øynene og la Ham lede meg. Så utrolig sjefs... gir du en glød et lite vindkast kan det fort bli til en flamme.
(Notat: Barn under 7 år bør ikke prøve dette ut)

Ettersom kvelden har vært utrolig bra har jeg blitt inspirert. Har lyst til å sette meg mål. Janteloven lurer seg selfølgelig inn på tankegangens "en gang" ensomme sti, og plutselig finner man ut at "disse målene er jo ikke vits i å sette seg, når en ikke kommer til å klare dem uansett!".
WHAT? I SAY WHAT? Bu janteloven, bu.
Men Hakke har et esse i ermet, ja kanskje ikkje i ermet, men heller i lommeboken!
Viss noen husker tilbake noen år. På et møte på Saron en fredagskveld ble denne såkallet "Janteloven" svært omdiskutert. Grunnen til at jeg husker dette SPESIELT godt er da ettersom jeg ENNÅ i min lommebok bærer det lille kortet vi fikk.

Anti-jante loven sier DETTE (følg med, ja med!):

1. Jeg er enestående
2. Min verdi kan ingen vurdere
3. Jeg har fått mitt vett for å bruke det
4. Jeg har noe å gi andre som andre ikke har
5. Jeg vet på mange områder mer enn andre
6. Jeg har mye jeg har grunn til å være stolt av
7. Jeg duger til noe
8. Jeg ønsker alt godt for dem som ikke er som meg
9. Jeg vet at det er noen som bryr seg om meg
10. Jeg vil være åpen for det jeg kan lære av andre

AMEN!

Dette betyr at mine mål er alle like realistiske -det er jo faktisk jeg selv som bestemmer!
Med full tro på dette har jeg valgt å skrive ned noen mål jeg har lyst å sette meg. Noen som hjelpe meg litt med å huske hva jeg virkelig ønsker i livet. Alt er om prioriteringer selfølgelig, det er jo det uungåelige tema :D

Gitar - Åååååh, haaaaar såååå lyst, har så utroooolig lyst!
Det er ingenting i verden jeg har mer lyst til å lære for tiden enn spillekunsten "gitar". Ikke legger jeg skjul på at det virker tamt med en sanger som ikke spiller instrument (her snakker jeg selfølgelig de sangerne som faktisk har det som YRKE). Det funker sikkert helt greit for de fleste andre å ikke ha noe annet instrument enn den høye vokalen, men jeg er ikke som de fleste andre... jeg vil MER!

Bety en forskjell - For andre, for Gud.
Jeg ønsker å gi mennesker inntrykk, tanker, muligheter. Vil de ha hjelp skal de få den. Vil de en venn skal jeg være det. Prøver en dude å drepe meg, skal jeg fillen meg be for ham!
Å smitte er noe jeg ønsker svært høyt. Viss et lite smil i deres retning kan gi dem en bedre dag så skulle det jo bare mangle? Eller?

Saron - Hva kan jeg gjøre for DEG?
Etter mye engasjemang fra mine medmennesker rundt meg har det kommet til det pungtet hvor jeg er LIKE engasjert!
Jeg har en UTROLIG trang til å få vår kjære menighet til å vokse. Bare tenk, hva om vi hadde oppi 500 ungdommer på hvert møte HVER FREDAG? Jeg er så wiiiildt klar, hodet mitt trenger et brannslokningsapparat bare ved tanken. Det nytter nemlig å drømme ser du.
Tilfeller hvor drømming har vært essensielt:
-Hvor tror du noen fikk den helt syke ideen om å kunne FLY?
-Hm, månen er gul... den MÅ jo vær av ost! At jeg ikke så dette før...
-"Hei, hva om vi lager noe som kan ta oss rundtforbi, uten at vi må bruke beina?"
"Joa, bare hjelp meg med å rulle denne firkanta steinen ned bakken først"
Pass på Saron, ungdomsarbeider Hakke er rett rundt hjørnet!

Noe skjer. Hva er det?

Kunne egentlig bare begynnt å bable. Det skjer ting rundt meg hele tiden i snakkende øyeblikk! Ikke bare rundt meg, men også I meg. La meg forklare:

Denne uken har vært normal, men alikevel utrolig spesiell!
Lenge har jeg gått fullstendig uten håp om at noe positivt skal skje med meg. Skikkelig deppa pga. skolen og karakterer, evt. lekser som forblir ugjordt. Livet har vært skikkelig... trist.

Denne uken har jeg vært langt fra deppa! Jeg har vært mer "meg" enn jeg har på leeenge (ja, så lenge jeg kan huske i alle fall).
En slags oppvekkelse, vil jeg kalle det. Kanskje ikke rett ord, men jeg føler jeg har bokstavelig talt stått opp fra de døde og kommet til liv igjen.
Jeg er våken. Jeg husker. Jeg drømmer. Jeg trener. Jeg legger på meg. Jeg forsover meg ikke. Jeg ber & leser hver kveld i "En helt overkommelig Bibel". (Hvorav sistnevnte har betydd mye for meg)
Alle disse tingene gjorde jeg ikke før. Jeg følte ikke jeg var tilstede. Akkurat nå? Jeg er hjemme. Tilstede. Fytti gwisen jeg er virkelig tilstede! Hallelujah!

Håper dette varer. Jeg liker det, føler jeg har kommet tilbake fra en reise i "Lostland" og returnert til mitt kjære Bryne :)

"Avvikling" -hva er DET for et ord da?

Først trodde jeg ikke noe på ryktene (se: jonsi, bladdermouth!) om Kaffebarens nedleggelse. Det var umulig. Noe som støttet min holdning var også det faktum at jeg JOBBER på det stedet!

"Kaffebaren har stengt pga. avvikling"

Etter 6 svære stygge ark med denne setningen på, oppstillt rundt i kaffebar-lokalet begynte jeg å lure. Lure fælt. En skikkelig stygg og ond følelse inni meg utviklet seg i en grasiøs fart, akkurat lignendes den følelsen du får når du får vite at noen du kjenner akkurat har dødd.

Tanken var jo å raske seg hjem så fort som mulig, ringe Thomas med en telefon som ikke går på "streker". Vel hjemme slår jeg inn nummeret. Fyren som tar telefonen er trist, det merker jeg tydelig.
"Jeg har grått noen tårer, det har jeg..." Selv får jeg lyst til å øse ut Dødehavet fra øynene mine bare jeg hører ordene hans fra andre enden.
Thomas er en bra mann, har alltid vært det så lenge jeg har kjendt ham. Selv om jeg ikke har kjendt ham så lenge, var han en bra mann FØR jeg kjendte ham også.

Det er ikke å legge skjul på at jeg ser utrolig mye opp til denne karen. Ikke bare fordi han har en kone som er 5 år eldre enn ham selv, men også for den personen han er. Han må ha servert 100 000 glass med mocca, alikevel er smilet på plass hver en gang, ja, HVER EN GANG!
"Det er veldig trist, ettersom jeg har vært der så lenge. Har jo blitt knytta til plassen."
Jeg er enig, selv om jeg sikkert har vært stamkunde på kaffebaren mindre enn halvparten av hans tid føler jeg at noe inni meg mangler.

Nevnte tidligere at det er en liknendes følelse av å ha mistet noen. Det går nemlig på de samme punktene.

1. Du har opplevd mye på dette stedet. Hadde det ikke vært for kaffebaren hadde jeg trolig hadde mye mindre relasjoner, gode vennskap.

2. Du minnes om de gode stundene dere hadde der, gode stunder som ikke kommer til å gjentas. Du savner det allerede, vil ikke gi slipp...

3. Det er uforståelig. "Hvorfor akkurat NÅ?" spiller gjennom hodet's kassett-spiller om og om igjen. "Hvorfor?"

Det var et nytt halvår, og jeg var til og med litt gira på å få gang på noen lekser. Sette meg mål. Få start på et nytt og sunnere liv.
Så forsvinner alt jeg forbinner med trygt, godt, koselig, hjemme, relasjoner og kaffe.
Velger å sitere Thomas på slutten her, ettersom jeg tenkte "Amen" mens jeg lyttet.

"Bryne trenger en kaffebar... Bryne trenger Kaffebaren"

Aldri mer Kaffebarens varme sjokolade
Aldri mer Kaffebarens utsøkte donut

Aldri mer café mocca m/ dobbel sjokolade & irish cream...

Nyttårsforsett - "Kjør på!"

Først litt reklame:
Kjøp Christine Guldbrandsens nye cd "Moments", den gir hodet stillhet i toner.
Etterfølgeren til introduksjonsalbumet "Surfing in the air", som jeg også er en stolt eier av.

Hele dette siste året har gått etter min egen mening og bedømmelse "stinkende dårlig".
Jo, det har vært litt gøy i feriene, og trolig mye utenom også, men det er ikke det jeg tenker på. Skolen. Skolen er det jeg tenker på.

Hvordan kan noe så ubetydelig (kanskje det er innstillingen?) som læring, utdanning og studier ødelegge ens eneste gleder i livet? Hvorfor skulle jeg bruke så mye tid og ressurser på å bare sitte med denne dumme pc'n, tunget av TANKEN på at jeg har et hav av lekser som strømmer i retning Niagra Falls. For det er jo det som skjer! Alt faller ned, langt, langt ned. JEG faller langt, langt ned.

Jeg er nødt til å gjøre noe med disse tankene. Jeg vil kjempe for mitt eget liv, slik at JEG bestemmer hva som skjer rundt meg, ikke min dårlige side. Et ønske om total selvkontroll er ikke å fornekte...

1. Nedprioritere alt som ikke har særlig positiv innvirkning på livet mitt.

-Bruke pc maks én time hver dag, til alt som ikke har med lekser å gjøre.

-Se tv maks én time hver dag. Se: "Hva skjer på Tv2 1700-1800?"

-Snacks. Hva gjør det egentlig godt for? Brutal nedkutting på alt søppelet som forurenser munn-hygienen min.

-Bruke mindre enn det jeg tjener på kaffibaren. Liker ikke å innrømme det, men en mocca m/ dobbel sjokolade & irish cream kan bli dyr vare i lengden.

-Maks innkjøp av dvd'er per måned blir herved grenset ved sifferet "2".

2. Høyprioritere alt som har en positiv innvirkning på livet mitt.

-Fast plan, NO SKIPPING! Det skal være slutt på unnasluntringen, jeg vil ha treningsnarkoman-livet mitt tilbake! Ikke mer av tankegangen "Njaaaa, ÉN trening fra og til kan da vel ikke skade?".

-Lekser! Lekser, lekser, lekser!!! Vi har jo absolutt NULL lekser i forhold til elevene på skoler som f.eks Lunihaugen og St. Olav, hva er egentlig problemet? Heh? De skal fra nå av gjøres etter som vi får dem. Vil ikke ha en haug lekser på én gang lenger. I'm done with it!

-Bli mer lik Jesus, ta med meg Herren hvorhen jeg går. Dette er hva jeg lever for, dette er hva jeg må gjøre. Prioritere Ham.

-Se å få ryddet rommet i alle fall én gang i måneden. Mor vil bli glad..which leads us to..

-Et bud sier en skal ære sine foreldrene mer enn noe annet på denne jord (husk at Gud ikke er på jorden :D), dette budet har jeg ikke følgt. Jeg ønsker å få et bedre forhold til min mor. Er det noe jeg legger merke til er det hvordan hun prøver. Selvom hun jobber som bare det, kommer hun hjem å lager middag med et smil. DET er storsinnet det. Jeg elsker henne, men trenger å lære å like henne. Blir vi bedre venner tjener vi begge på det.

-Venner, jeg lengter etter en sammensveiset gjeng hvor ingenting er skjult. Kanskje er det vanskelig å få til, men alikevel fullt mulig. Venner er nemlig det sterkeste emosjonelle bånd som eksisterer på denne jord, det er en utrolig ting. Har du venner som støtter deg kan du gjøre hva du vil! Jeg ønsker å bli bedre kjendt med MASSE personer. Det kommer til å bli vanskelig, men jeg skal vel i det minste presse inn nok tid til å bli bedre kjendt med noen av dem. Den dag idag takker jeg gud for de vennene jeg allerede har blitt velsignet med.

-Et smil. Har du noen gang gått på gaten, kanskje streifet forbi noen motgående passerende? Da har du kanskje lagt merke til at de ikke smiler? I know, hva er galt? En gang, kanskje et år tilbake, var jeg i topphumør mesteparten av tiden. Smilet kom naturlig, ettersom jeg ikke kom på noe å "ikke smile" over. Spesielt husker jeg en dude som var ute og gikk. Jeg smilte til ham, og han smilte som jeg aldri har sett en forbipasserende smile! Etter det følte jeg sann glede dypt inne i hjerte. Denne gleden vil jeg ha tilbake. Vi har så mye å være glade for. Vi er nemlig HELDIGE, tro det eller ei. Think about it!

3. Meg som person.

-Se opp til andre, vær fornøyd med megselv. Hvor mange ganger har jeg ikke skikket i det speilet, heller lettkledd? Jeg spyr nesten av tanken nå. Vilket overfladig menneske er jeg, som faktisk BRYR seg om sitt utseendet? Som faktisk BRYR seg om hva andre synes? Hørt om selvstendighet?

-Behandle andre som jeg vil andre skal behandle meg. Her er det snakk om å være snill med alt og alle. Tror virkelig jeg trenger å skjerpe meg på dette området. Slutt på baksnakking, sladder og ellers andre dumme tanker en har om sin neste. Ta et surt fjes med et smil. Holder jeg fast på det vil andre følge etter, det er jeg sikker på! Tenk viss hele jordens befolkning levde etter den gyldne regel? Hørte jeg klangen av harmoni?

Kremt, nå er jeg mektig trøtt (noe du også trolig er, etter å ha lest alt dette), så jeg tror det er på tide å hoppe i en god varm seng! Takk for oppmerksomheten :)

(ps, viss du husker det, er det veldig snillt av deg å minne meg på hva jeg har skrevet ovenfor fra tid til annen)