Se, jeg vokser

Men er det en bra ting?

Når jeg mimrer tilbake til en tid da det ikke fantes bekymringer blir jeg litt lei meg. Jeg savner det faktisk. Hvem hadde trodd det?
Ikke den lille gutten som følte foreldrene ikke stolte nok på ham, til å gi ham ansvar for noe som helst. Ikke den lille gutten som følte seg mye eldre enn de andre av sin gjensidige generasjon. Han som bare ønsket å bli eldre fortere enn paven.
Han visste ikke at han hadde det godt som han hadde det.

Det er å nevne at jeg liker å være eldre, mer bevisst, mer egendrevet. Men det er alikevel så mye tyngre. Stegene mine er mye, mye tyngre.

En gang jeg kunne sitte og se på tv uten å tenke på lekser. Uten å tenke ansvarsbevisst. Det var jo ikke som om det betydde så mye da.
Nå, selv om lekser og karakterer burde være førsteprioritet, så er det ikke det. Det bare er ikke det. Jeg gikk glipp av ting fra første stund på skolebenken, noe som har ført til at jeg så og si alltid har gått glipp av det meste jeg har "lært".
I første klasse var jeg en av de smarteste. Hvor er jeg nå?

Heldig som lærte å lese og skrive for jeg ble dum?

Tror ikke jeg klarer å finne noe positivt ved å føle seg som en fiasko. Som en prøve innlevert uten svar. Det er virkelig en ond, ond sirkel!
Du skal nemlig vite at jeg har aldri hatt større mål enn jeg har den dag i dag. Visjoner, drømmer, de er alle der. Jeg vet absolutt hva jeg VIL... men det er tydeligvis ikke nok?

Herre, gi meg mer viljestyrke!

Vikingdelta

Imens jeg satt og så "The Green Mile", en film jeg håper dere har sett, og i tilfellet "ikke-sett" ser snarest! En helt utrolig bra film. Kanskje spesielt for dem som tror det finnes noen Høyere makter der ute... jeg vet ikke.

Men woops, mista sporet litt der: Imens jeg satt og så filmen kom jeg til å tenke på en drøm jeg hadde forrige natt. En helt spesiell en.

Jeg befinner meg i en liten, gammel, uorginal kirke fra rundt Vikingtiden (1100-1400?).
Som i de fleste kirker, så er den en splittelse, eller en midtgang som skiller de høyre og venstre benkene fra hverandre. Jeg, og alle andre sitter på høyre flanke. Venstre er helt tom.

Øynene og ørene mine får med seg at min bror Jone tar kjæresten sin i hånden og sier til henne: "Jeg kan ikke sitte her, jeg er jo ikke kristen"
Dermed gikk han og satte seg på den andre siden av midtgangen. Helt alene.
Jeg ble selfølgelig sjokkert og lurte på hva som feilet forsamlingen.

Da de begynte og spotte ham, og kalle ham ting randt begeret over. Om det var noe preken på gang eller lignende vet jeg ikke, men jeg stormet altså frem til alteret og begynte å preke SELV! Hele greia var egentlig ganske crazy.
Jeg husker hvor irritert jeg ble på Kirkens måte å utføre kristendomen på, hvordan ikke alle ble akseptert. Her var det ingen som kunne bli "smittet". Enten var du I båsen eller UTFOR båsen.

Mesteparten av vikingene på bakerste rad var ganske fulle (se: Mjød), og brydde seg altså lite om hva jeg sa, noe som igjen irriterte meg enda mer!

En stemme inni meg sa at jeg burde finne frem Bibelen, for kanskje det kunne stå noe der om å ikke se ned på andre mennesker! (denne stemmen var forresten ganske lik Kent Tjeltas)
Da jeg var på god vei til å bla opp i Filipperbrevet ble jeg totalt sjokkert! Denne Bibelen var jo skikkelig SKIKKELIG gammel, og hadde langt ifra noe register, gjenkjennelige norske bokstaver, eller i det hele tatt noen likheter med min gode gamle King James!

Lett fortvilet slo jeg igjen den svære stygge Bibelen og fortsatte med prekenen, nå plassert til venstre for de tullete fulle Vikingene på bakerste rad.
-Så, helt uten videre ble det nesten lett. Jeg irettesette de fulle, og la til og med inn noen små vitser, som konene ved de fremste benkene lo vittig av!

"Plutselig var det kommet litt håp for kaoset av duster som egentlig ikke hadde peiling på hvem Jesus var eller hva Han gjorde."

Ser jeg paralleller her?

Can't stop loving you

Phil Collins - Can't stop loving you

Det er noe med denne sangen som varmer meg på innsiden. Helt utrolig vanskelig å forklare, noe følelser ofte er.

Cause I can't stop loving you
No I can't stop loving you
No I won't stop loving you
Why should I?

Jeg snakket nettopp med en venninne på MsN som sa hun aldri hadde spurd meg om å bry seg, om å være glad i henne. Det er noe jeg tar som en selfølge. De fleste gjør det.
Det var nesten som hun sa at hun ikke ville at jeg skulle være glad i henne mer.
Why should I?

Hver gang mor spør meg om jeg vil være med opp til mormors grav, er det som om alle andre ting rundt meg bare forsvinner. Som om mitt eneste mål i livet er å komme meg til en kirkegård.
Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Kanskje er det fordi det er den eneste plassen jeg føler jeg kan være ifred? Ingen som bråker. Hvor jeg konstant blir minnet på døden.
Når en tenker på døden, kan en fort begynne å tenke skikkelig SKIKKELIG mye. Som en slags brainstorming som blir satt i gang. Det er litt rart, men også helt utrolig.
Jeg elsker rett og slett å oppholle meg på en gravplass!

"Jeg skal bare tilbake til bilen for å hente et lys til mormors grav."
-Min mors stemme vekker meg fra tankene mine.
Hodet mitt heves opp og blikket mitt er rettet frem. Frem hvor min oldemors grav er plassert et stykke ifra. Kjenner noe inne i meg som sier at jeg må bort. Bort å se hvem som bryr seg om henne lenger. Har hun blomster og lys, slik som mormor?

Det er merkelig hvor tunge skrittene mine er. Nesten som jeg er en robot, og Magneten, min erkefiende, er rett under bakken. Kanskje er det snøen og kulden. Sporene som følger etter meg. En tung stemning er det uansett. Men jeg tror jeg liker det. Livet er ikke en dans på roser, det er ikke slik det er ment å være. En tung, god stemning hjelper oss å huske på det.

"Thyra". Selv pleide jeg kalle henne "Besta" når jeg var liten. Hun ville at jeg skulle kalle henne det. Thyra fantes ikke før begravelsen.
Det er en fin gravstein det også. Gullskrift. Jeg liker gullskrift. En får liksom følelsen av at det er en slags hellig skrift. Som om Gud selv skulle fyrt av noen skudd.
Stemmen til mor skjærer igjennom stillheten nok en gang.

"Er det lys ved Besta's grav?"
Nei tenker jeg, det er det jo ikke. Litt trist. En følelse av at en ikke har noen som tenker på en lenger.
"Jeg må hente fyrstikker, denne lighteren funket ikke noe særlig."
Mer tid. Takk, tusen takk.

Jeg er på søken. Prøver å huske tilbake til 3 måneder siden.
"Han er her en eller annen plass, det vet jeg." Hjernen skiller ut stemmer i hodet.
Øynene stopper på et hvitt kors, men flakker videre.
Ser ikke noen gravstein med navnet på. Rart.
Plutselig er han der. Til høyre.
En haug med jord som har tilpasset seg blomstene, lysene og kransene.
Ingen gravstein enda, bare et hvitt kors.

Ved første tanke synes jeg det er litt rart at han enda ikke har fått en stein til å kalle sin egen. Ved andre tanke finner jeg ut at det passer ham bedre.
Han er verdt å skilles ut fra mengden med steiner.

For en quell!

Det må bare nevnes, det er jo uungåelig faktisk!For en sjeeefskveld jeg nettopp opplevde, det kan nesten ikke forklares med ord! Det var som om alt som kunne skje på en slik kveld skjedde, ja, for sånn føltes det nesten.

Alt startet jo med en ganske så relaxed aften, etter å ha voknet opp (se: vekket av mammabjørn) kvart på fire. Ting gikk jo forsåvidt tregt, og det var det jo klart de også skulle gjøre, ettersom vi befant oss i en lørdagsdag. Ting begynte å bli kjedelige, da jeg plutselig (se: langt fra plutselig, mer langsomt) måtte kle på meg i en fart.

På vei til Undheim sentrum (haha) kjørte vi i godt tro på å nå deadline 0730. Deadlinen var satt for å være på det heller mindre "nuskalvispisoppjulematen"-arrangemanget, for gjester som hadde noe som helst med "samfunnshuset" å gjøre.

Ved første tanke hadde jo Harald trodd at kvelden (og maten) var der for ungdommene. Hans medsammensvorne i revyforestillingene. Han følte seg fort lokket med på noe han egentlig ikke hadde peiling på.
Ja, for ingen, nei ingen hadde jo fortalt ham om at "festen" innebar 70 gjester, hvorav 50 var over 50 år gamle!!!
At stakkaren bare hadde èn person som var mindre enn seg selv og 4 andre som var på samme aldersepoke hjalp skikkelig, skikkelig lite. Ja, det kan faktisk legges trykk på "skikkelig" (blir redigert as we speak).

Oppturen kom da Kapellet, med sin ungdomsforening hadde møte rett ved siden av den byggningen vi befant oss i. Det var ingen vanskelig besluttning -vi måtte komme oss bort der, uansett illebefinnende!
Etter å ha passert noen eldre mennesker med skikkelig (får bare ikke nok av ordet) mye alkohol i blodet, la vi bokstavelig talt på sprang over gaten.
Det var et bra møte, med helt grei lovsang, men vi fant fort ut at det var minimalt med aktiviteter som kunne gjøres.
Valget av å reise hjem føltes ikke helt rett, men noe sa meg at det var bedre å reise enn å deppe over lite aktivitisme. Jeg hadde rett.

Faren til Hilde (revyvenninne) slapp meg av på Bryne, og derfra gikk det bare oppover. Det er så utrolig hvordan Gud og en mobiltelefon kan hjelpe deg til å finne på noe! Jeg liker det!
Så etter mye om og men kom jeg meg bort til Bjorland-huset, hvor typisk "henging" ble avholdt. Jeg kan allerede nå avklare at folkene der bestod av god kvalitet. Ja, faktisk en gjeng gode-kvaliteter-mennesker!

Jeg spillte kort med dem.
Jeg slosst med Loyd.
Jeg sang med Silje.
Jeg var med på å snakke skikkelig, ja SKIKKELIG mye tullesnakk, som fikk massemasse etterfølgende latter.

Det var en gledens kveld, en skikkelig sjefskveld. Jeg fatter mistanke om extrovertisme!

Til og med ryddegutten kan man spør om tips!

Sonic Flood "Gold" Album

Ja, det er sant det som er skrevet!Idag ble jeg undervist. Et "kaffe/espresso-kurs" ble holdt for de ansatte på kaffibaren.
Jeg var elev i et fag som jeg fort fant ut var av STOR interesse!
Nei, jeg er bare en ryddegutt. Så hvorfor lære MEG opp i espresso og kaffe? Har egentlig ikke peiling, men jeg tenker det var ment jeg skulle være der av en eller annen grunn. *Kikker opp i retning himmelen*

Asbjørn het han. Full av kunnskap om kaffe.
Hva ordet "kaffe" betydde, meningen med kaffe, og hva kaffe EGENTLIG skulle brukes til og med.
Lite visste jeg hvor lite jeg egentlig visste om kaffens opphav, smak, essense, konsistens og for ikke å snakke om aromaforskjell!
Jeg prøvde så godt jeg kunne å suge opp informasjonen han så fint la på tunga si. For en kunnskapsrik mann han var! Ja, for det var jo akkurat det han var. Kunnskapsrik mener jeg.
En i mengden la ut et spørsmål om hvor mye kaffe Asbjørn selv drakk til dagen.
"Uten en og en halv liter kaffe til dagen for jeg som oftest vondt i hodet"

SYKE, SYKE MENNESKE!
Jeg var en syk manns lærling, og jeg digget det. Fyren hadde så UTROLIG peiling.
Sånnt får meg til å tenke på hvor vis jeg selv vil bli når jeg blir "gammel". Når jeg eier kaffebaren, og bor i leiligheten ovenfor. Det vil bli en gledens tidsalder, hvor alle de unge menneskene vil sitte omkring meg og lytte mens jeg forklarer hvorfor Kenya Blue Mountain er så utrolig mye mindre bitter enn en Longo Espresso.
Jeg ser det for meg nå.

Hva kan jeg si?
Nå ser jeg VIRKELIG frem til Kaffibaren åpner i Mars! (beklager til dere som har fått høre av meg at de åpner i februar)
Poenget er å få frem det "gamle, gode lokalet" igjen. Jeg kan fortelle at interiøret inne er det samme som før. Noen farger har muligens blitt skiftet, men har etter min mening egentlig bare forbedret seg!

Død over slushmaskinen!
Den nye eieren er virkelig en kjernekar. Jeg liker ham skikkelig godt!
Vet ikke helt hva det er, men han minner meg om min bror, Jone. Samme stilen, samme rolige typen. Den typen som tenker og smaker på ordene før de kommer ut munnen. Han er skikkelig morsom.
Det er litt kult.

Den mer "sjabby" stilen er borte vekk. Fint noen fant ut at kaffibaren ikke var det samme som Møllehagen, og gjorde noe med det!