Se, jeg vokser

Men er det en bra ting?

Når jeg mimrer tilbake til en tid da det ikke fantes bekymringer blir jeg litt lei meg. Jeg savner det faktisk. Hvem hadde trodd det?
Ikke den lille gutten som følte foreldrene ikke stolte nok på ham, til å gi ham ansvar for noe som helst. Ikke den lille gutten som følte seg mye eldre enn de andre av sin gjensidige generasjon. Han som bare ønsket å bli eldre fortere enn paven.
Han visste ikke at han hadde det godt som han hadde det.

Det er å nevne at jeg liker å være eldre, mer bevisst, mer egendrevet. Men det er alikevel så mye tyngre. Stegene mine er mye, mye tyngre.

En gang jeg kunne sitte og se på tv uten å tenke på lekser. Uten å tenke ansvarsbevisst. Det var jo ikke som om det betydde så mye da.
Nå, selv om lekser og karakterer burde være førsteprioritet, så er det ikke det. Det bare er ikke det. Jeg gikk glipp av ting fra første stund på skolebenken, noe som har ført til at jeg så og si alltid har gått glipp av det meste jeg har "lært".
I første klasse var jeg en av de smarteste. Hvor er jeg nå?

Heldig som lærte å lese og skrive for jeg ble dum?

Tror ikke jeg klarer å finne noe positivt ved å føle seg som en fiasko. Som en prøve innlevert uten svar. Det er virkelig en ond, ond sirkel!
Du skal nemlig vite at jeg har aldri hatt større mål enn jeg har den dag i dag. Visjoner, drømmer, de er alle der. Jeg vet absolutt hva jeg VIL... men det er tydeligvis ikke nok?

Herre, gi meg mer viljestyrke!