Can't stop loving you

Phil Collins - Can't stop loving you

Det er noe med denne sangen som varmer meg på innsiden. Helt utrolig vanskelig å forklare, noe følelser ofte er.

Cause I can't stop loving you
No I can't stop loving you
No I won't stop loving you
Why should I?

Jeg snakket nettopp med en venninne på MsN som sa hun aldri hadde spurd meg om å bry seg, om å være glad i henne. Det er noe jeg tar som en selfølge. De fleste gjør det.
Det var nesten som hun sa at hun ikke ville at jeg skulle være glad i henne mer.
Why should I?

Hver gang mor spør meg om jeg vil være med opp til mormors grav, er det som om alle andre ting rundt meg bare forsvinner. Som om mitt eneste mål i livet er å komme meg til en kirkegård.
Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Kanskje er det fordi det er den eneste plassen jeg føler jeg kan være ifred? Ingen som bråker. Hvor jeg konstant blir minnet på døden.
Når en tenker på døden, kan en fort begynne å tenke skikkelig SKIKKELIG mye. Som en slags brainstorming som blir satt i gang. Det er litt rart, men også helt utrolig.
Jeg elsker rett og slett å oppholle meg på en gravplass!

"Jeg skal bare tilbake til bilen for å hente et lys til mormors grav."
-Min mors stemme vekker meg fra tankene mine.
Hodet mitt heves opp og blikket mitt er rettet frem. Frem hvor min oldemors grav er plassert et stykke ifra. Kjenner noe inne i meg som sier at jeg må bort. Bort å se hvem som bryr seg om henne lenger. Har hun blomster og lys, slik som mormor?

Det er merkelig hvor tunge skrittene mine er. Nesten som jeg er en robot, og Magneten, min erkefiende, er rett under bakken. Kanskje er det snøen og kulden. Sporene som følger etter meg. En tung stemning er det uansett. Men jeg tror jeg liker det. Livet er ikke en dans på roser, det er ikke slik det er ment å være. En tung, god stemning hjelper oss å huske på det.

"Thyra". Selv pleide jeg kalle henne "Besta" når jeg var liten. Hun ville at jeg skulle kalle henne det. Thyra fantes ikke før begravelsen.
Det er en fin gravstein det også. Gullskrift. Jeg liker gullskrift. En får liksom følelsen av at det er en slags hellig skrift. Som om Gud selv skulle fyrt av noen skudd.
Stemmen til mor skjærer igjennom stillheten nok en gang.

"Er det lys ved Besta's grav?"
Nei tenker jeg, det er det jo ikke. Litt trist. En følelse av at en ikke har noen som tenker på en lenger.
"Jeg må hente fyrstikker, denne lighteren funket ikke noe særlig."
Mer tid. Takk, tusen takk.

Jeg er på søken. Prøver å huske tilbake til 3 måneder siden.
"Han er her en eller annen plass, det vet jeg." Hjernen skiller ut stemmer i hodet.
Øynene stopper på et hvitt kors, men flakker videre.
Ser ikke noen gravstein med navnet på. Rart.
Plutselig er han der. Til høyre.
En haug med jord som har tilpasset seg blomstene, lysene og kransene.
Ingen gravstein enda, bare et hvitt kors.

Ved første tanke synes jeg det er litt rart at han enda ikke har fått en stein til å kalle sin egen. Ved andre tanke finner jeg ut at det passer ham bedre.
Han er verdt å skilles ut fra mengden med steiner.