En bruksanvisning: "Hvordan ha uflaks og drite seg ut på samme tid?"

"Grand Opening"
-De 5 første kundene får velge fritt i vårt utvalg av skinnjakker.
Kroner 100.
Ordinær pris opptil 1999 kroner.


Klokken er:

-08:45-
Etter en vel ubrukelig samtale om at jeg forstyrrer min mors arbeidstider, dropper hun meg av ved hovedinngangen. Type M44.
Jeg får høre at det finnes noe som heter "skinn-heads" (klar for det Silje?) av min sjåfør, og at jeg ikke bør menge meg med disse som står ved inngangen. Hvem har sagt noe om å sette i bås?

-09:00-
Vi har blitt lurt.
De fleste av oss som står der, samme om vi ikke alle snakker Norsk, har fått med seg at de åpner KLOKKEN NI!
Da dette ikke er tilfellet henger noen duster som jobber på senteret opp noen plakater med setningen:
"Vi beklager trykkfeilen i vår annonse. Hjeeeeertelig velkommen inn klokken 10."
Æsj, dårlig gjordt.

En (egentlig ganske kort) time med skikkelig tørre vitser fra en høy dude med hår på utsiden av ørene etterfølger, hvor jeg får med meg et aldri så lite "arr" i bakhodet på den ene "skinn-headen". Passet i form med hammeren jeg har i skuffen min faktisk. Hm. Jeg vil ikke vite det.

-09:59-
Ordføreren har nå talt allerede FOR lenge (ca. 1.5 minutt), og jeg kjenner menneskeflokken bak meg begynner å presse på. Tiden er inne.

2 sekunders klapping foregår etter at the big man klipper over det røde båndet, og mengden blir hysterisk. Ordføreren blir skyvet til siden, til han nesten faller.
Jeg løper, mennesker faller. Ingen er riktig sikre på hvorfor de er der, de bare vet det er der de burde være.
Som ant fremerste mann i midten skyver jeg meg frem mot det sikre mål. Det jeg har sett meg for å klare.
Noen stopper opp for å le av dem som har falt i ren hunger etter tilbud, jeg fortsetter. Rulletrappen er ikke satt igang enda, men vi løper fordet.
Har alltid vært god i sprint, da dette også viser igjen når jeg tar igjen flere personer opp trappen.

Jeg svinger rundt hjørnet, hvor kartet jeg har memorisert i hodet sier meg at "Wagner" holder til. Styrter inn. Hopper på skinnjakkene som er dyrest priset.
River en til meg i mer dyriske bevegelser. Bryr meg mindre enn ingenting om den passer eller ei, bare den er dyr.

Er den første i kassen. Hun smiler fint til meg.

"Ja hei, jeg skulle gjerne hatt denne!"
(Se: Glad som en katt i en fish & chips-resteurant)
"Ok" Er responsen, så jeg tenker greit. Det er gudd.
Jeg har forresten en vane. Jeg spør (sjekker) om det er det jeg tror den koster, den virkelig koster.
"Så da blir det hundre spenn eller?" (glem slængen)

"Ja, har du en lapp?"
"What?" Tenker jeg. Jeg har jo en to-hundrelapp her, viss det var det...
Ett lett "Unnskyld?" blir dratt gjennom stemme-båndet.
"I inngangen av denne butikken står det noen mennesker som deler ut lapper til de 5 første kundene som kommer innom. Har du fått en slik lapp?"
"Nei de sprang jeg neimen forbi..."