Mumlemumle... må få det ut.

Når jeg nå begynner å skrive kjenner jeg en klump i halsen. Det er så vanskelig å forklare, alt virker som et utrolig kaos, et kaos som gjør hver eneste tanke om til giftig gass. Den typen gass som får deg til å sige sakte isammen på gulvet, og etterhvert kvele deg langsom. Sakte men sikkert.

Ny klasse, feil valg, nye venner, savner gamle... var utrolig vanskelig å holde kjeft om hva jeg virkelig følte da mor for ca. 10 minutter siden spurde hvordan jeg hadde det. Det som skulle blitt en tåre ble et smil. Og jeg som hater falske smil...
Argh, jeg aner ikke hva det er som drar meg ned i gjørma, men jeg klarer bare ikke tenke positivt, klarer ikke å komme meg opp. Hva er det jeg feiler? Man skal da ikke bry seg om hvem man går i klasse med, om man kommer til å bli kjendt med alle de nye personene som svermer rundt hvert friminutt eller ikke. Nå har det seg da slik at vi ikke engang har parallelle tider når det kommer til friminutt, så jeg ser så og si aldri bekjendte. Nei det er feil. Men jeg takler det svært dårlig å ikke vite hvor jeg har dem til alle tider; total forvirrelse er ødeleggendes.

Jeg hater tanken på at det ikke blir Ungdomsmøter på Saron hver fredag fremover. Jeg hater tanken på å ikke få det oppløftet i hveruken. Noen ville kanskje si "Hm, han har visst blitt FOR knyttet til menigheten sin.", og kanskje er jeg det, men med den nye tidstabellen min er jeg nesten uten fritid. Uten fritid er man uten Bibel & Bønn, for ikke å glemme Bønnemøter. Jeg trenger Saron på fredager!
Er det bare meg som sliter megselv ut? Gjør jeg det den vanskelige veien? Muligens, men jeg klarer ikke stanse det. Kanskje litt bønn ville hjulpet... har begynt å elske bønn. Noen ganger er det utrolig godt å få alt ut, til Gud.

Skjønt det hender en rød fyr med horn rokker steinen som jeg trodde stod så fast. Noe der inne får meg til å spør megselv om jeg tror forgjeves. Det er ikke et spørsmål jeg vil ha inne på innsiden. Vil ikke ha en av de frikete termittene som spiser til det ikke er mer igjen. Bønn virker ofte litt der også. Jeg synes det styrker troen å be, for noen må da vel høre meg? Det er umulig for meg at vi har bare kommet til fra en sprengt stjerne. Hvor kom stjernen fra?

Av en eller annen grunn har denne posten vært en av de letteste å skrive av de siste postene. Kanskje det virkelig hjelper å få ting ut. Skjønt jeg er svært usikker på om det er rette plassen å gjøre det.
Meg og Eirik Eik er ferdige med "opplæringa" av Bøsse og Kensington, og er nå klar for å teste ut radarpar, så kanskje det er det som må til for å gjøre livet enklere.
Sikker er jeg ei, men man finner vel ikke ut før man prøver.

Det var litt av en lettelse, men though, for how long...