Menneskelig nysgjerrighet
Jeg misliker den sterkt.
Det er liksom noe inne, langt inne i oss som lokker, kaller, søker, drar og trekker deg imot seg. Hvisker ting inni øret ditt (selv om det kommer innenfra), ting som ikke kan sies høyt, ting som er rettet mot deg og ingen andre.
Man skal ikke mislike noe ved seg selv, ettersom Gud skapte oss i sitt bilde, men jeg klarer ikke å stoppe å mislike nysgjerrigheten min. Den fører så og si ALDRI med seg noe bra, godt, positivt. Nysgjerrighet skulle vært en synd.
Det begynte med Vi Menn-bladet jeg hadde akkurat kjøpt. Selv om dette bladet ikke inneholder særlig mye som gir føde i forhold til troen min, finner jeg det svært interessant.
Tittelen var som følgende: "Ny folkeforlystelse: Halshugging på nettet"
Den heller merkverdige tittelen skapte interesse. Interessen førte til at jeg leste hele den tragiske artikkelen, med alle de skremmende bildene. Interessen spredde seg som morgensolen over kloden, og plutselig fant jeg megselv sittende å søke på nedlastingsprogrammet Kazaa.
Jeg lastet ned en film. Tre av den samme faktisk, ettersom det ikke alltid er sikkert det funker viss du bare gjør det en gang.
En stakkars mann i oransj dress satt på kne med hodet sitt bøyd. Blikket i bakken. Fytti for et tomt blikk.
Seks menn med finlandshetter står bak ham. En av dem, trolig lederen, snakker til kameraet. Forstår null av det han sier. Tipper det er ganske uviktig uansett.
Mennesker som tror at krig er noe "guden deres" ønsker kan ikke ha særlig mye viktig å si.
Filmen blir klippet, og en kniv kommer til syne. Man legger merke til hvordan Kenneth Bigley snur hodet sitt instinktivt til venstre før de begynner å sage. Tre menn holder ham nede, èn sager. De hoyer og heier. Som B-gjengen når Bryne møter Viking.
Synet av Bigleys blodige hode på et teppe gjør meg plutselig kald nedover ryggen. Jeg har nesten lyst å spy, for jeg er kvalm som jeg aldri har vært før. Men jeg klarer ikke gjøre annet enn å sitte å måpe. En kan se noe sånt 1000 ganger på film, en vil fremdeles ikke se virkeligheten.
Styr nysgjerrigheten deres! Tar den styringen er det som å sitte på med en langt-fra-edru kompis. Du vet ikke hvor du ender opp, eller om du i det hele tatt kommer til å ende opp.
posted by Harald at 23:49
7 Comments:
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
PS:
Historia å skjebna som denne forsvinne ikkje fordæ om du ikkje va nysgjerrige, sweetie.. Klart; dæ æ kje adle som hadde hatt godt av å sitt noge sånn.. dæ æ grotesk og dæ æ sant,dæ æ nok dæ versta av alt..men som sagt; ingenting forsvinne av at me lokke igjen auene..
du æ et menneske som åkke andre..that`s what makes it so important; u care, dude...
Hei Harald!
Har et spørsmål... om det var nysgjerrigheten din som fikk deg til å ringe og vekke meg i dag fordi det ikke var noen på kontoret? ;)
Kjenner meg veldig godt igjen i dette med nysgjerrighet og lysten til å se på forbudte ting som dette. Bra sammenligning om å sitte på med en full venn, fordi det er nettopp dette som skjer. Det som jeg synes er tristest er at en er merket for livet etterpå. Det går ikke å fjerne minnene fra for eksempel en slik film, og dermed er du stuck med denne tabben en gjorde. I say BU to that!!!
-Jon Arne-
Å pshycho altså!
Om d bare er meg, eller frista det ikkje i det heila tatt å sjå den filmen?
Bra innlegg uansett (hér!).
Hilsen Aspis.
hmm..vet ikke om jeg kanskje er litt uenig i det med å være nysgjerrig, jeg har i allefall alltid tenkt på nysgjerrighet som noe positivt, kanskje fordi jeg er så ufattelig nysgjerrig selv. Tidligere levde jeg etter mottoet "vend ansiktet mot sola, så ser du ikke skyggene," noe som ga meg mye glede, men likevel ikke den sanne gleden. Å se vekk i fra det vonde kan gjøre deg glad, men jeg tror det blir en heller overflatisk glede, for innerst inne vet du at det vonde finnes, og at det ikke blir bedre over at du overser det.
For meg er nysgjerrigheten trangen til å vite mest mulig, og kanskje vil denne trangen av og til føre til at jeg erfarer mye, kanskje mye vondt som å se ekle filmer og slikt. Men likevel tror jeg en vokser av det. Jeg tror at måten vi kan forandre verden til det bedre på er å vite hva som er galt, vite hvorfor det er galt og for å vite alt dette er du nødt til å være nysgjerrig. Ikke bare på de kjekke tinga men og på de verre, for dessverre er også disse en del av denne verden.
Så jeg tror det er sunt med nysgjerrighet, men en må selvfølgelig bruke skjønn. En skal ha en dypere mening bak nysgjerrigheten enn å tilfredstille det merkelige behov vi mennesker har til å se blod og vold. Nysgjerrigheten må ha en dypere mening enn at du bare må vite ting du egentlig ikke har noe med, for eksempel hvem han eller hun er forelsket i. Nysgjerrigheten som drar deg mot sladderet i se og hør der du bare må vite hvorfor Mette Marit visstnok kler seg tantete, eller den nysgjerrigheten som gjør at du hver dag må sjekke om det du skrev på bloggen var bra nok til at andre har kommentert det, den er kanskje synd...Men hvis du er nysgjerrig for å lære noe av menneskers sinn og væremåte, tror jeg det er positivt.
Du kalte innlegget ditt for menneskelig nysgjerrighet og mente dette var synd. Kanskje er denne materielle nysgjerrigheten synd, men kanskje finnes en gudommelig nysgjerrighet. Jeg er i allefall utrolig nysgjerrig på livet, på Gud, på meningen med alt, på hvordan denne kloden kommer til å overleve vår ødeleggelse av den, på Jesus, på veien, på hvordan og hvorfor folk oppfører seg slik de gjør og hvilke konsekvenser oppførselen har...De største filosofene var kjent for å stille spørsmål. uten vitenskapsmenn nysgjerrighet hadde en kanskje fortsatt trodd jorda var en flat pannekake og uten disiplenes nysgjerrighet på hvem Jesus var, er det ikke sikker de hadde tårt å følgt Ham, og da er det ikke sikker du hadde kjent Ham i dag...
...MAN dæ va enn bra kommentar!!!
Seie bare amen te alt du skreiv, Eli..
Mvh
SiljeFrøystad
"Whatever she said" (kæ film æ de nå igjen, anyone?)
Må bare få lov te å sei Amen Eli. Amen og Halleluja! =)
Legg inn en kommentar
<< Home