Hvem trenger kommentarer?

Jeg skulle likt å vært den som brøt ut "ikke MEG ihvertfall", men det kan ikke bli meg.
Det har gått en lusen dag siden jeg la ut sist post, og har ikke fått noen kommentarer. Hvorfor plager dette meg? Man skulle jo ikke føle seg uvell på grunn av noe slikt. Det er jo normalt faktisk.

Det kan være lurt å begynne å skrive mer seriøse tekster igjen, for jeg merket hvordan noen sluttet å kommentere etter revolusjonen med "ikke-så-omtenkte-poster" ble iverksatt. Akkurat det er litt surt. Jeg liker å skrive store, omfattende tekster, men det må skje av seg selv. Igjen, surt.

Når jeg tenker meg om, så lurer jeg på hva det går i, som i hvorfor bryr jeg meg så mye om en lusen kommentar som får den teite nullen til å forsvinne? Kanskje det har blitt viktig for meg å vite noen leser stoffet som blir lagt ut.
Bloggen som jeg trodde skulle være MIN plass, ble plutselig andres plass.
Å dele ting med andre har vist seg å bli et avhengighetskonsept. Skikkelig surt.

Å brenne

Hahahahahahahahahahahah! Jeg sitter her med glede, stor stor glede, og vilken bedre måte å få det ut på en å LE! Hahahahaha!

For en liten time siden ble søndagens Bibel og Bønn avsluttet, og jeg gikk derfra med en lengsel etter å bli mer kjendt med Gud. Jeg brenner virkelig for noe, og jeg elsker det!
Det var en utrolig stemning hos Kristine Stenslands ringe hjem, der vi satt og diskuterte diverse temaer om Bibelen og troen generelt. En stor stor lettelse ble lagt av mine skuldre, jeg kjenner det langt her inne. Håper virkelig det varer, for jeg liker megselv veldig godt akkurat nå, og det har jeg ikke gjordt på en stund. Jeg håper å få frem budskapet om HVORFOR jeg smiler, slik at andre også kan se gleden man kan få av å komme nærmere Han. Fyttirakkern for en bra kveld! Hahahahah!

Da jeg stakk innom Berges hus for å sjekke forholdene, var jeg skikkelig engasjert da jeg snakket om hva som hadde fåregått fremfor Arne. Det gledet meg utrolig å få si hva som hadde skjedd og vilken innvirkning det hadde fått på meg.
Reklamerer for Bibel & Bønn her altså, aldri har jeg noen gang vært så rolig og forståelsesfull for hva mor hadde å si da jeg kom hjem, og det føltes rett, ja, det føltes utrolig lett. Å faktisk holde seg til Budet om å ære foreldrene var en utrolig følelse. Jeg håper virkelig jeg kan smitte henne med min væremåte, og fortsette å forholde meg slik jeg er akkurat nå.
Det gjør godt å oppføre/føle meg god. I hans navn, Amen!

Det var den livsstilen...

Nå har jeg sovet i 10 og en halv time. Klokka er halv fire.
Det er ca 22 og en halv time siden jeg spiste sist. Det er 20 timer for mye.
Siden dårlige nyheter kommer først, så vil jeg bemerke at magen er tommere enn lommeboka mi, og kanskje har begynt å fordøye de andre invollene for å overleve. Det føles i alle fall sånn.

De gode er at beina fungerer som de skal igjen...
(det viser seg faktisk at en trenger endel søvn for å få ting til å fungere igjen.)

...og viss Hanne skal være med neste gang begynner jeg faktisk å glede meg. Ikke det at hun kommer til å syte altså, for det vet jeg ingenting om.

Haha.

Den årlige(?) "hvem-bryter-først" konkurransen ble ikveld holdt hos Aspis.
Spenningen var stor, spesielt siden utpsykingen fra motstanderne ble satt i gang ved første øyeblikk.
Eirik var den jeg trodde ville holde lengst, Aspis var den som skulle slå meg. Med andre ord så jeg ikke for meg en seier. Ikke da føttene begynte å verke etter et drøyt kvarter.

Siden "Gladiatoren" ble påvist til ikke å holde på mer enn 2.5 timer, valgte vi heller den gode gamle "Titanic", med sine 3 timer. De fleste oss hadde allerede tenkt igjennom planen om å sette seg ned med verdigheten i behold, etter knappe 20 minutter. Men vi visste at verdigheten IKKE ville være i behold! "Bare tapere gir opp", var mottoet som gikk fra munn til munn.

Lite visste vi om at kneet ville gro fast etter bare 2 timers kontinuerlig ståing.
Fulle av uutholdelig smerte og hallusinasjoner om å sette seg ned i den myke gode sofaen bak oss, ble enkelte drevet vekk fra virkeligheten.
Vi trodde først at Eirik hadde nådd Nirvana, men så kom vi på at han var kristen, så da han fallt bakover mot sofaen med et etterfølgendes stønn brast meg og Aspis såklart ut i latter, ja, latter! Haha.
5-10 minutter etterpå hadde han nådd angre-stadiet. Ja, han var rett og slett uten håp, eller, han hadde virkelig fått et nytt håp om å klare absolutt ALT vi utfordret ham til. For en drømmer.

Vel skal være sagt at mannen ikke hadde spist på 11-12 timer, mens jeg bare hadde spist 10 timer siden. Aspis holdt seg utfor den diskusjonen -jeg tror han åt før han stakk på saron! aha.
Noe som var spesielt surt for Eirik var at det bare var et kvarter igjen av de 3 timene, da han møtte veggen. Surt. Det kommer til å bli mye tull og tøys ang. Eiriks nederlag de neste månedene (tror ikke det varer i flere år, Eirik, ta det med ro), og vi kommer til å kose oss på hans bekostning, ja, kose oss!

Resultat: Delt 1.plass går til Asbjørn Bakke og Harald Norheim
Udelt 1.taperplass går til vår hardt-jobbendes Eirik Berge

Kommentar fra utøverene:
Harald- "Trudde egentligt det va Eirik så sko gå av me en seier, men det vise seg jo at en kan ta feil. Nå trur eg eg komme t å ta feil fleire gonge framøve!" (med en etterfølgende smålatter)

Asbjørn- "Han prøvt skikkeligt å psyka ut Harald me den småfisingå si, må sei an mesten lurte meg au utav leken, men når alt kom t alt så såg me jo kem så vant."

Eirik- "Heihei, det e en sport kor utpsyking e lovligt! Uansett, så VILDT bittert!"

Siste jeg fikk med meg før vi splittet veier var utsagnet "Viss dere ser meg le på utsiden, så er det fordi jeg griner på innsiden". Nevner selfølgelig ikke navn...

Haha. For en bra kveld.

Au

Med avbrunnet hud på knoker og flater, så kan jeg trykt si meg ferdig med min første torsdags-trening, også kalt kamptrening.

Stiv som stivelse etter 3-4 timer i kjøleskapet, er jeg råklar, ja, råklar for å hoppe i dysjen.
Tenk, jeg kan sove en hel time mer i morgen, bare på grunn av det geniale opplegget med at skolen ikke starter før hall ti! Haha.
Det var hardt, men jeg tror ikke dette kommer til å bli den hardeste treningen jeg vil oppleve.

her er noen mål:

1. Jeg må lære å ta i mer, jeg er for snill, liker å fekte rundt med all slags fancy sving-spark/hoppe-spark, men når det kommer til det store, så kan jeg ikke virkelig skade folk.

2. Må få sjekket beina mine. Noe er seriøst galt der nede. Jeg sparket en fyr som het Geirmund, og da han tok opp foten for å blokkere traff delen litt over rista mi hans bein. Det var rart, for jeg var helt klar igjen et sekund etterpå, kjendte ingenting. Så, etter to sekund stoppet jeg opp med følelsen av at beinet var amputert, nærmest dyppet i salt. Kunne ikke stå på foten.

3. MÅ FÅ MEG LEGG-BESKYTTERE!!! er det rart beina mine streiker!

4. Gjøre det godt på konkurransen jeg skal delta i om en måneds tid eller noe. Poeng-karate går ut på å slå og sparke helt lett, så det passer vel egentlig meg ganske bra. Vi får se.

5. Få meg boksesekk, for det finnes ikke bedre trening, og jeg trenger trening så enormt viss jeg skal utrette noe innen sporten.

Da skal vi i dysjen å sove et par minutter, hadm.

Just for the record

Planen er da at jeg og Eirik Berge, ja, Eirik Berge, skal se Gladiatoren i OL-grenen "STÅENDES" (den varer faktisk i 3, 5 timer) i helgen.
Vi kaller det manndomsprøve, og prøver mest mulig å legge skjul på at det er ren konkurranse-glede.

Det at Eirik Eik og Pål skal SITTE ved siden av med snacks som muligens kan bli kastet på oss er en liten strek i regningen, men ok. Skal holle ut.

Første mann til å gi opp (viss det skjer), taper altså. Taper hva? Er det viktig?
JEG skal i alle fall huske å gå på do først... kaffe på saron blir uaktuelt, ikke prøv å press meg til å drikke det. Plis.

Bordtennis og barnevakt-stemme

Nå er jeg akkurat kommet hjem fra Kristine Stenslands ringe hjem (tolk ikke ordet "ringe" på jærsk, det blir nemlig motsatt av det jeg mener), hvor jeg har fått hjelp til å tolke en novelle jeg slet litt med. Det var en utrolig følelse (se: "skuldrene er lettet") å bli ferdig med oppgaven.
Igjen; tusen takk for hjelpen, Kristine, jeg verdsetter virkelig vårt vennskap!

Da jeg hadde ringt charlotte for å avtale kaffibar-opptrappingen, fant jeg det like godt å ringe den andre favorittjenta mi, HANNE G! Først ble jeg møtt av en stemme som virket normal, noenlunde lik den Hanne alltid pleier å ha, men jeg merket det var noe spesielt.
Jeg hadde fått vite at hun var barnevakt, og tenkte som så at jeg godt kunne tenkt å blitt oppringt viss JEG satt og passet på noen smårollinger (se: "hint") (det kommer forresten aldri til å kje), så hvorfor ikke slå på tråden?

Etter som jeg forstod hadde gutten som skulle begynne på skolen, og jenta som gikk i barnehage tatt mot til seg, og våget å "messe" med Hannes hår. Jeg mener, det er jo bare såvidt JEG får lov til det! Klyper og strikker(?) var festet, og Harald fikk plutselig et komisk bilde i hodet, ja, han kunne så og si SE DET FOR SEG!
Latteren ble for det meste holdt på innsiden, pga. frykt for Hannes "voldsomme" temperamang (la du merke til hermetegna?).

Det var da, i øyeblikkets moment, at jeg fikk høre noe utrolig morsomt. Nei det var ikke den lille jenta som sa at hun ville legge seg (for hvem sier vel det?), det var Hanne som returnerte en kommentar til henne.
Jeg mener, hvem hadde trodd at Hanne, ja, Hanne, hadde BARNEVAKT-STEMME! Noe så utrolig morsomt! Det er noe med barnevakt-stemmer som ligsom kan merkes på laaaaang vei, er ikke sikker på hvorfor, men det er bare slik. Prøv å snakk med en barnevakt i telefonen, så vet du hva jeg mener.
Eller bedre, ring HANNE! Haha.

Hva er det med bordtennis? En sport som så mange synes er helt ufattelig kjedelig. WHAT? Har du noen gang SETT en profesjonell kamp? Jeg kan herved stille meg på pallen av mennesker som HAR.

Først litt fakta: Ballen kan nå opptil 150 km/t, mens det finnes like mange profesjonelle bordtennis-spillere bare i Kina som INNBYGGERE i Norge!!! Det er totalt sykt.
Bare det å sitte å glo på en tv, å tro at en skal kunne leve seg mer inn i programmet enn fysisk mulig er fascinerende. Hvem skulle trodd at en "lang serve" ville få meg til å rope ut ord som "Yess!", "Fy fillen ja!" og "Hallelujah" med et par hender oppi været. Det var like før jeg begynte å be for Svensken som spillte mot Koreaneren. Hvorfor Svensken? Vel, jeg føler jeg kjenner Svenskene bedre, siden de på en måte bor nærmere. Jeg mener, heier du mest på naboen din, eller naboen til bestefaren din?

Må si jeg ble mektig imponert av det Svensken utrettet. Jan-Ove Wagner het han faktisk.
En mann i snart 40-årene, som har spillt elite-bordtennis i mer enn 20(!) år, mot en unggutt og "rookey" med heller strake seiere på rullebladet. Han kjempet godt, though Koreaneren vant.
En av kampens høydepunkter var absolutt da begge spillerene endte opp 6-7 meter bak selve bordtennis-bordet, hvor de lå å blendret, ja, blendret ballen frem og tilbake. Var helt utrolig å se på hvor god kontroll de hadde på ballen. Svensken som hadde ENDEL mer erfaring vant da den duellen.

Et annet høydepunkt var da de fleste trodde svensken ikke skulle rekke ballen i tide. Det gjorde han med glans, og ikke bare det! På spranget gadd han ikke snu hodet for å se hvor han skulle skyte ballen, så han bare skøyt den på "mo-flowen". Var ekstremt å se på hvor rutinert det går an å være; og ja, alles spørsmål er svart med et JA, ballen gikk over på den andre siden og ut. Koreaneren trodde ikke Svensken klarte den, siden han så fremover. Så UTROLI rutti, hvordan er det mulig...

Jaja, det var vel nok om sport fra min side på en go stund. Liker egentlig ikke å kommentere sport, men akkurat denne OL-grenen har min velsignelse. Takk Gud for at det var for mye vind på sjøen til at de ikke kunne vise Seiling! Hvor ligger det action i SEILING egentlig? Seriøst?

(beklager til alle seilere som ble støtt av den kommentaren)
(jeg kommer ikke til å trekke den tilbake)
(HAHA!)

Ting går mye bedre nå. Miljøet i klassen begynner å innta seg, og jeg blir mer og mer klar for et år på Bryne VGS. Eller?
Fant ut at noe av det som dro meg ned i gjørma var tanken på lekser. For mangen vet at jeg gjør ikke lekser, har et dårlig forhold til dem. Vanskelig for å sette meg ned å gjøre dem, sånn generelt.
Så da jeg fikk dem gjordt, ble jeg plutselig mye friskere, nesten hoppende glad. Men jeg er ikke der enda, ikke helt enda.
Men det kommer nok.

La tiden vise, la skjebnen føre, asfalter en vei med Jesus, så vil han med ditt hjerte røre.

-Harald N.

Nå kan jeg høyreklikke!

Vilken frihet å endelig kunne høyreklikke igjen!
Nå har jeg brukt en gammel "kule-mus" en god stund, hvor høyre museknapp tydeligvis var ødelagt. Så her kommer det nye vidunderet med laser og trådløst grensesnitt! Haha!

Drømmedame, skjønt ikke en fasit

Nå synes jeg egentlig det er forderdelig å sitte inne med data'n og tv'n på en lørdagskveld. Jeg hater det. Særlig siden jeg fant ut jeg var ekstrovert. Skikkelig surt.

Positive sider, viss det skulle være noen, med å glo på tv-aparatet fremfor meg er for eksempel at jeg ser noen utrolig sjarmerendes kvinner til tider. Vi kan da nevne Marie Arredondo, Kaya på Tv2-chatten og en jente i musikkvideoen til Kanye West's "It All Falls Down"(se bilde) (utrolig bra sang forresten).

Når alt dette kommer på en gang så begynner til og med simple mennesker som MEG å tenke. Tenke på hva som er kvaliteter i jenter. Må de være fine på utsiden eller innsiden? Kanskje begge deler?
Har faktisk tenkt en del på dette før, og har rett og slett bare ikke tatt meg tid til å skrive om det. Nå som Herren har gitt meg en pause (velger jeg å tro), så kan jeg like gjerne få GANG på det!

Drømmejenta vil ha -

Søte, feminine trekk. Med det mener jeg et sjarmerendes smil, søt latter, søt stemme generelt. En integrert sangstemme hadde vært lett å elsket.
Vakkre øyne, typen du kan sitte å se inn i for flere timer.
Langt, stritt hår. Lengre enn skuldrene. Egentlig samme vilken farge, men som min bror er jeg svak for brunetter, gjerne helt svart.

Hun må ha tro på trening, og at menneskets natur innebærer et sunnt kosthold.
Et bra selvbilde står høyt på listen min, ettersom jeg trolig bare vil prøve for hardt å skifte meningen hennes om seg selv viss det er for lavt. Hun må være selvbevisst og vite selv hvor hun står og mener. En jente med god selvtillit er bra, skjønt ikke så god at hun tror hun er bedre enn andre. Hun må ha tro på menneskeverd, altså ikke være rasist eller ha noen former for fordommer. Hun MÅ være ærlig.

At hun er Kristen er nesten en selfølge, da jeg nå forstår filosofien i Terje Riskedals kloke ord:

"Hadde jeg vært isammen med en jente som IKKE var kristen, hadde jeg bare brukt all min tid med henne til å forandre hennes tro."

Med andre ord er den en skikkelig turn-off med jenter som banner... :D
Neida, de har like mye rett til å ta egne valg i livet som alle andre, men MIN drømmedame ville altså ikke misbrukt Herrens navn.

At hun bryr seg om meg, og virkelig viser det, både psykisk og fysisk er en kvalitet jeg lengter etter. Som en føler og tolker trenger jeg en jente som kan vise følelsene sine for meg, både offentlig og alene. Jeg trenger en jente som kan ta like mye vare på meg som jeg ville tatt vare på henne.
Akkurat her tror jeg kravet er litt høyt.. hun må på en måte være veldig lik meg innen omsorg.

Ingenting får meg til å føle meg mer elsket enn å bli massert. Nesten like glad blir jeg når jeg selv får massere jenta jeg setter pris på. Jeg kan med andre ord sitte å kna til det ikke er fingrer igjen på handa. Synes nesten det er uhøflig å stoppe før mottakeren sier det er nok.
Det er da ikke sikkert det alltid er et pluss, ettersom hun må LIKE å bli massert, ellers føler jeg meg nyttesløs. Tror (dessverre?) ikke det er så mange som tenker slik.

Som væremåte kan hun godt være ei glajente som alltid er klar for å finne på noe. Sporty. Litt småfrekk og uten grenser. Hørte jeg noen si strikk-hopping?

Noen har kanskje også merket at jeg er en kosegutt, selv om jeg kanskje ikke liker å innrømme det offentlig. Eller, Bjørnar liker ikke at jeg innrømmer det offentlig. Jeg mener, hvem kan vel ikke like seg når Catti kaller en "posekatt!", eller hva Aspis?

Å sitte og klemme meg i ti minutter burde være barnemat for drømmejenta mi. Hun er forståelsesfull og klengen. Hun elsker å holde meg i handa, bare for å vite at jeg er nær henne, bare for å kjenne at jeg er der sammen med henne. Å vite at hun trenger meg gjør meg glad.

Noen FÅ kan også ha merket at jeg er den romantiske typen. Jeg er RÅKLAR, ja, RÅKLAR for å gå lange månneskinnsturer å snakke om stjernene og lete etter de teite bjørnene som aldri er der (eller som jeg i det minste ikke kan se!).
Å gi en rose til min kjære funker fremragende bra. Gjerne hver gang jeg får sjangsen til å kjøpe en til henne/har penger til det.
Som nevnt ovenfor kan jeg sitte i timesvis å bare se på personen, uten noe som helst kommunikasjon enn de fire øynene som møtes. Skjønt det er utrolig viktig at en konversasjon går lett som en lek, at ingenting holdes inne. At ordene kommer av seg selv.

Når dette er sagt ønsker jeg å meddele at dette ikke er et fasitsvar på jenta jeg kommer til å dele livet mitt med. Selv blir jeg glad viss halvparten av ønskene blir tilfredsstilte.
Det er derfor vi forestiller oss en drømmedame, slik at vi har et clue på hva vi er på leting etter.

Uansett trenger jeg nok å vokse endel før jeg blir isammen med en jente, jeg er trolig ikke klar for et skikkelig forhold enda. Så mye som må holdes styr på. Man må ha balanse i livet for å holde et forhold bra og stødig. Jeg har ikke et balansert liv enda :-)

Pål er en bra fyr!

Det måtte jo komme ut offentlig en eller annen gang.

God natt!

Mumlemumle... må få det ut.

Når jeg nå begynner å skrive kjenner jeg en klump i halsen. Det er så vanskelig å forklare, alt virker som et utrolig kaos, et kaos som gjør hver eneste tanke om til giftig gass. Den typen gass som får deg til å sige sakte isammen på gulvet, og etterhvert kvele deg langsom. Sakte men sikkert.

Ny klasse, feil valg, nye venner, savner gamle... var utrolig vanskelig å holde kjeft om hva jeg virkelig følte da mor for ca. 10 minutter siden spurde hvordan jeg hadde det. Det som skulle blitt en tåre ble et smil. Og jeg som hater falske smil...
Argh, jeg aner ikke hva det er som drar meg ned i gjørma, men jeg klarer bare ikke tenke positivt, klarer ikke å komme meg opp. Hva er det jeg feiler? Man skal da ikke bry seg om hvem man går i klasse med, om man kommer til å bli kjendt med alle de nye personene som svermer rundt hvert friminutt eller ikke. Nå har det seg da slik at vi ikke engang har parallelle tider når det kommer til friminutt, så jeg ser så og si aldri bekjendte. Nei det er feil. Men jeg takler det svært dårlig å ikke vite hvor jeg har dem til alle tider; total forvirrelse er ødeleggendes.

Jeg hater tanken på at det ikke blir Ungdomsmøter på Saron hver fredag fremover. Jeg hater tanken på å ikke få det oppløftet i hveruken. Noen ville kanskje si "Hm, han har visst blitt FOR knyttet til menigheten sin.", og kanskje er jeg det, men med den nye tidstabellen min er jeg nesten uten fritid. Uten fritid er man uten Bibel & Bønn, for ikke å glemme Bønnemøter. Jeg trenger Saron på fredager!
Er det bare meg som sliter megselv ut? Gjør jeg det den vanskelige veien? Muligens, men jeg klarer ikke stanse det. Kanskje litt bønn ville hjulpet... har begynt å elske bønn. Noen ganger er det utrolig godt å få alt ut, til Gud.

Skjønt det hender en rød fyr med horn rokker steinen som jeg trodde stod så fast. Noe der inne får meg til å spør megselv om jeg tror forgjeves. Det er ikke et spørsmål jeg vil ha inne på innsiden. Vil ikke ha en av de frikete termittene som spiser til det ikke er mer igjen. Bønn virker ofte litt der også. Jeg synes det styrker troen å be, for noen må da vel høre meg? Det er umulig for meg at vi har bare kommet til fra en sprengt stjerne. Hvor kom stjernen fra?

Av en eller annen grunn har denne posten vært en av de letteste å skrive av de siste postene. Kanskje det virkelig hjelper å få ting ut. Skjønt jeg er svært usikker på om det er rette plassen å gjøre det.
Meg og Eirik Eik er ferdige med "opplæringa" av Bøsse og Kensington, og er nå klar for å teste ut radarpar, så kanskje det er det som må til for å gjøre livet enklere.
Sikker er jeg ei, men man finner vel ikke ut før man prøver.

Det var litt av en lettelse, men though, for how long...

Førsteinntrykk

Da var første skoledag over, og jeg sitter igjen med et førsteinntrykk som sveier begge veier.

Der satt jeg i kantina på Bryne Videregående Skole. Fullt med tanker om tingene rektor sa. Plutselig kom det, hun ropte opp en hel gjeng jeg aldri hadde hørt om, og der var jeg selfølgelig med. Eneste kjendte fjes var Marie, André BD, André BS og Morten.
Ikke mennesker jeg hadde hengt særlig mye med før, men som jeg trolig kom til å henge mye mer med i nærmeste fremtid.

Gjengen bestod av ca. 7 jenter og 13 gutter, deriblant ca. 5 av guttene var 18 år. Påbygg er en rar fremgangsmåte...
Planen er da selfølgelig å bli godt kjendt med disse "eldre" typene til russetida nærmer seg. Haha. Seriøst.
Læreren var heller vimsete og kanskje (litt) kjedelig. Noen kalte oss en "problem-klasse", men hva er egentlig standard-snittet for å bli en godkjendt problem-klasse? Spørsmålet om jeg og Marie med vårt 4.6 snitt er de største nerdene i klassen, er en evig film-rull i hodet mitt.

Noe som alikevel var ganske spesielt var at jeg endte opp med en blond jente jeg hadde falt for før. Da jeg sier "falt for", så mener jeg at hun var veldig veldig søt, med noen utrolig blå, glittrendes øynes, som saffirer. Husker ikke om jeg skrev om det på bloggen, men samtlige vitner fikk visst høre meg dagdrømme på sofaen på saronskontoret senere den ettermiddagen. De lo. De LO!
Man skulle tro en manns beskrivelser av en vakker kvinne ble tatt seriøst, men ok.
Noe som var heller dumt var at hun ikke virket lik dama jeg drømte om. Hun spurde læreren om røykepause, noe som fikk meg til å dømme med en gang. Det er dumt at dømming ofte kommer så automatisk, skulle ønske jeg ikke gjorde det.
Jobben min fremover blir i alle fall å få kontakt med henne og resten av klassen, for å finne ut om vi har felles interesser, osv.

Blir jo litt spennende med skole, ved tanken på at jeg har lovet megselv å bli kjendt med absolutt ALLE av de 200 elevene på trinnet... haha... seriøst

Så var vi ferdi med sommer'n

Nå er jeg ikke helt sikker på om det er et bra utgangspunkt å skrive et innlegg på bloggen, rett etter man ser Brann dryle inn det tredje målet mot Bryne. Argh. Og jeg som trodde vi hadde en sjangs..

Det har ikke helt gått opp for meg ennå, men i morgen tidlig skal jeg da treffe menneskene jeg kommer til å dele 3 år isammen med. Er ikke helt sikker på om jeg er klar for et nytt år på skolen.
Alle sier allmenn er dritkjedelig, men så syns jeg da at tiden du bruker på skolen kommer litt ann på personene du kommer til å dele tiden med. Jeg håper på å bli kjendt med dem alle. Med dem alle, sier jeg.

Er redd for å ikke tilpasse meg systemet, ikke å få kontakt med de nye menneskene jeg støter på. Utrolig redd for vanskelighetsgraden som vil bli satt, og standarden jeg må leve opp til. Det at jeg er rotete og sliter med viljen er jeg også skeptisk til; den nye planen er å trene karate 3 dager i uken, helsestudio 3 ganger i uken, muligens jobbe 3 dager og få gjordt lekser hver dag.
Dette skremmer meg da jeg har funnet ut at jeg ikke kan være med i Huskjerka lenger, og tiden til å slappe av / være med venner blir veldig liten.

Er klar for å tilpasse meg systemet, få kontakt med nye menneskene jeg støter på. Det at jeg sliter med viljestyrken ønsker jeg å gjøre noe med, så jeg er skikkelig klar for å forandre meg selv i den sub-kategorien. Prøve å ta Gud mer med i hva jeg gjør, hver dag.
Å skape en balanse i livet mitt er det ultimale mål; Venner, relax, jobb, trening og fritid generelt. ALT PÅ EN GANG! Er skikkelig klar for å gi livet mitt radikale forandringer.
"Få gang pååå det Gud, få gang pååå det." (med et rungende mannskor i bakgrunnen)

Nå må jeg nesten legge meg. Skal jeg bli rutti i leggetider må jeg jo øve meg... huff

Klokka er 04:55

Jeg er stiv i nakken.
Har bedd 1del.
Har vært en rar natt.
Jeg skal låne bruttern's seng.
Den har en del av meg i seg.

Skal pusse tennene nå.
Har tenkt å be litt til.
Forhåpentligvis sovner jeg snart.

Høner og Hanne, pluss litt av hvert

Etter å ha slukt i meg en flaske glass-cola av god årgang, er jeg råklar for å skrive litt med Maroon 5 som inspirasjon.

[En liten advarsel kan være at viss du ikke liker å lese innlegg som angår hva man har gjordt de siste dagene, osv. så ikke bruk tid på denne. Sier heller ifra når jeg skriver noe jeg føler innvendig :)]

I går var en dag med lite søvn og mye glede.
Jeg la meg halv 3, etter en liten diskusjon med Hanne om hvorvidt jeg kunne klare å stå opp klokken 7, for så å spise og sykle til Undheim til klokka var rundt 9.
Ja, ja, JA! Seiersherre over min egen vilje! En Hersker over min skjebne! Hvem skulle trodd at et mirakel kunne gjennomføres?

Det er klart at det hjalp å sette to, ja TO mobiler på vekking, hvorav den ene ble lagt usedvanlig langt vekke fra senga. Plan "Frokost og pakking av arbeids-klær" ble iverksatt. Senere fant jeg ut at det kunne vekkes oppsikt ved å gå med en militær-shorts hvor det ikke var mulig å lukke smekken. Pluss at den store risikoen for sterilisering i ung alder ikke hørtes særlig ideel ut.

Ca. ti på 8 startet Tour de Undheim(?) med en pangstart fra Harald sin side. Lite visste Harald om grunnen til at første gir var utrolig tungt. Når man strammer bremsekloss-holderne, kan det ofte være utrolig vanskelig å se at du har strammet dem inntil hjulet på sykkelen.
Full av iherdig pågangsmot, ga mannen med ledertrøya alt for å ikke virke som en tufs der han syklet i 10 km/t nedover bakkene. Han kunne ikke forstå hvor problemet lå.

Vet ikke om jeg har sagt grunnen til rittet, men det hele gjaldt Hannes jobb, og hvor kjedelig den var å gjøre alene. Trøtt som en løve spurte jeg Hanne på msn, om jeg kunne være med på jobb. Trøtt som en løvinne takket hun ja. Og slik endte to trøtte rovdyr opp blandt en hel gjeng snaue høner og et par haner.
Gleden var stor da jeg satt på med Hanne opp til klekkeriet, ettersom vi kjørte noe som gikk av egen maskin (bokstavelig talt).
Nei, jeg ønsker ikke å uttale meg om kjøreturen på Hannes scooter, uten hjelm. Kremt.

Ettersom vi nærmet oss fuglene, begynte hun å advare meg konstant om at lukten var uutholdelig, og at jeg trolig ikke ville klare meg inne på området i mer enn en liten stund. (er ikke sikker på om hun faktisk sa DEN delen, men jeg tok det som en utfordring)
Dermed stormet vi inn for å hente den første forsyningen med egg som var lagt.
Først var lukten som ostepop med en litt rar dip, men så utviklet det seg til ostepop og nachos i EN OG SAMME PAKKE! Huff. Men det var heldigvis ikke så mye verre enn lukten i mitt fars fjøs, så jeg tålte den usedvanlig bra, fikk jeg høre fra et felles rovdyr.

Fullt av glede fra å kunne gjøre noe og være til nytte, fikk jeg jobben å hente egga som var på den ene siden. Jeg startet ved døra, og følte forsåvidt at jobben gikk som en lek. Når jeg hadde nådd enden av den sikkert 100 meter lange gangen, måtte jeg jo kjøre tilbake, så hvorfor ikke gjøre det i litt høyere hastighet?
Det at jeg var fullastet med 2 kurver egg lå selfølgelig ikke på tankene idet jeg suste forbi forvirrede hønsehoder i minst 15 km i timen. Et utfall med 50% knuste egg var uungåelig.
Som en taper som ikke skiller seg ut i mengden av "first-timers", gikk jeg i retning Hanne for å fortelle om tragedien.
Hun hadde visstnok hørt noe dette i bakken, så jeg ble møtt av et smil... et SMIL! Hallo? Her hadde jeg akkurat knust en god porsjon egg, for så å bli møtt av latter og smil som bra modne bananer. Hadde alle arbeidsgivere hatt samme porsjon med medfølelse og positive bemerkninger, hadde ikke streik eksistert.
*Har jeg løst et verdensproblem?*

Etter noen timer hvor stabling, vasking og transportering av egg sto på menyen, ryddet vi opp og forsvant som bier fra bolet. Og JA, bier jobber HARDT!

Vel hjemme hos Gunnheim familiens resident, fant jeg ut at jeg ikke hadde skifte, og luktet ikke særlig bra. Eller, Hanne fant det ut. Så jeg fikk låne en skikkelig bra gutte-bukse hun hadde liggendes, og en av Kristians hettegensere som lå på badet. Resultat ble en fyr me en god del mojo. Ja, denne fyren er kjendt på gata som "Harry - Tha man". Der hadde vi den ønsketenkinga igjen...

Etter en god nuddel-middag kom THA man, kristian Reiten, og hentet oss og sykkelen min. Destinasjon? Bryne, inkl. my home! For en utrolig bra kar som tar seg tid til å stappe sykkelen min oppi bagasjerommet. For en mann!

Buksa fikk jeg beholde, noe som var bra. Samlingen min av bukser var godt lens fra sorten som sier "yo", så det passet sjefs.
Vel hjemme trengte jeg litt hvile etter noen timers jobbing, for så å sykkle bort til min kompis Kim, hvor hopping på trampolinen kan være en 3 timers aktivitet. Det var konge, og jeg var neimen ikke langt fra å verve ham med i karaten. Du skulle fått med deg de ekstreme kamp-scenene som ble demonstrert på den trampolinen. Jackie Chan, gå hjem å vogg!

Leggetid for Kim var kommet, og som en som ikke har fast jobb kan finne på å gjøre, så ble det klargjøring for nattfotball. Nattfotball er en sjefs aktivitet som jeg ikke helt hadde prøvd ut før.
Nå har jeg null peiling på hvordan det er å spille KAMPER uten lys... (det hadde nok vært utrolig morsomt) men å skyte passninger og sentre mellom to stykker, det er totalt sjefs.
I alle fall når det er snakk om Harald Norheim og Eirik Berge!

Samtaleemnene flippet frem og tilbake, og var innom de fleste kategorier. For å nevne noen kan man dra frem Kjærlighetsspråk, forhold før fylt 20, jenter, og sex før ekteskap og utrolig mange interessanne synspunkter på diverse. Håper ikke det gjorde noe at jeg nevnte det her, Eirik :) det var bare helt utrolig sjef.
3 timer sener (klokka 3), var vi soveklare. Jeg sov som en stein. Som en STEIN!

Dermed kom en etterfølgende dag med sein oppståelse, som ofte får en til å føle at dagen allerede er over, at alle andre har vært ute og funnet på noe ekstremt kjekt, som for eksempel å dra seg på stranda. Alikevel var ikke den følelsen særlig sterk idag.
Etter en velfortjent frokost med filmen "Scorpion King" innen en 2 meters radius var jeg klar for nye eventyr, så jeg fikk besøk fra langtvekkistan, også kalt "Sandnes".

Tk og Øystein fikk en grand tour gjennom bryne sentrum (hvor de aldri hadde vært før), og fant raskt ut at Kaffibarens {Caffé mocca /m dobbel sjokolade & Irish cream} feat. {Caffé Latte} var guuuudd. Øystein hadde to. Hjem bar det etterpå, da vi fant ut at det ikke kom til å bare spasere noen snille og søte jenter inn sånn uten videre. Bittert.
Filmen var som alltid bra, siden jeg er en svoren kampsport-frik og elsker Mortal Kombat serien. Mer eller mindre hørte jeg noen hjesp fra den andre siden av sofaen, men jeg velger å tro at de likte den. (ungdomen nå til dags er alt for kravstore innen spesial-effekter!)

Med en god halvtime til toget gikk, ble det full gang på mesterskapet innen bordtennis. Av med seieren gikk jeg i kampen mellom meg og Øystein. Vant begge setta.
Så gikk jeg videre til Tk, hvor han vant første runde, og jeg andre. Gleden var som så ofte gedigen da jeg seiret tredje runde. Folkebrølet "jajaja, Harald han er brabrabra" klinget bra inni hodet mitt.
Etter en trist farvell ved stasjonen ringte telefonen på vei hjem. Pål var i andre enden, og ville ha meg med på film. Som alltid er Harald klar om kvelden, så han, Pål, Johan og Oddbjørg nøt en utrolig bra film (som jeg som oftest i situasjoner med sene filmer) jeg har glemt tittelen på. Den var bra. Det er alt DU trenger å vite :D

Litt senere lo jeg godt da Pål spurde om vi skulle prøve å stå opp på noe som var kalt "formiddagen", til en forandring. Ja, klokken er halv 5 om natta da jeg skriver ferdig denne posten, men jeg velger å poste den "igår", for jeg føler enda jeg er i den dagen.

God Natt!

En heller konge kveld

Ja, du hørte rett! Fytti flate for en kveld, som virkelig hadde vært sårt savnet.

De sier morgenfulen er gul i munnen, men det var ikke tilfellet her i gården. Våknet 2, sto ikke opp før 3.
Følte jeg hadde kastet bort så å si hele dagen allerede, noe som irriterte meg mer enn noe annet, ettersom sola stekte bedre enn bestemors stekepanne. Bittert.

Dagen var så litt tvilsom ut, spesielt siden jeg ikke hadde et clue om hva jeg skulle ta meg til. Etter så mange dårlige forsøk på filmkvelder de siste dagene var det rett og slett uaktuelt å prøve igjen, så hvorfor skulle jeg ikke bli med Kristine på Bibel & Bønn hos Kent Tjelta? Jeg var faktisk litt tvilsom til å begynne med (sto sikkert opp på feil tå), siden jeg fikk vite at jeg trolig ikke kunne "blande" meg inn i mengden på 5-10 stykker.

Etter litt tenketid lyste forslaget opp i hodet mitt som en sol jeg tidligere på dagen hadde gått glipp av, og jeg ble med! Fyttigrisen det viste seg å ikke bli en angret avgjørelse.
Noe som kanskje gjorde situasjonen bedre var at 50% av de 8 oppmøtte (meg, Kristine, Silje G, Iselin, Bjørnar, Kent, Ragnhild T og han eg aldri husker navnet på, beklager så mye!) ikke hadde vært på BB før, slik at trykket ble en del lettere. Vi startet opp med litt bønn, også begynte vi å snakke litt fast og løst om forskjellige ting i Bibelen og sånn generelt. Jeg slet litt i begynnelsen, med å holde følge, eller forstå hva vi i det hele tatt snakket om, men etter hvert gikk det mer og mer naturlig å få ut noen ord om diverse temaer. Sjefs!

Når det nærmet seg slutten ville Kent ha oss med på finne ut om vi kunne få frem noe i lyset ang. tungetale, for det hadde jo vært sjefs å kunnet utvikle seg i det feltet. De 4 som kunne, ba for oss som ikke kunne tungetale. Det var helt spesielt, men ganske kult, ettersom jeg fikk en kortfilm i hodet mitt mens de ba. Lurer veldig på om hvor den kom fra.. :)
I kortfilmen ser jeg først en ryggrad som bygges på i stor hastighet (som et tog på skinner, det går ganske fort), for så å bli forvandlet til en eviglang torne-gren (se: "og de laget Ham en tornkrone") som fortsetter helt til den når et kors, som den vikler seg rundt. Ganske spesi.
Tenker på å lage noen bilder på drømmen, men så er da ikke verdens beste innen kunst, så vi får se!

BB var slutt 2200, men vi likte så godt sofaen til Kent at vi ble videre utover. Noe som heller ikke var feil, ettersom mennesker som Steinar, Catti, Gunnar, Torstein og Aspis stormet inn en etter en da de fikk snyss i at Silje og Kristine bakte boller! Nam!
Resultatet ble en sjefsgjeng som "poket" om hvem som ikke skulle få bolle, og lovsang ut til klokka 2 (takk for genial gitarspilling fra Torstein)
Så da bollene var nede og Kent måtte på nattevakt, forsvant Bjørnar, Gunnar, Aspis og megselv (hørte noen kalle meg "Hakke"?) ned i den dype kjelleren i Bjorlandshuset for å finne ut at de manglet DvD-spiller. Bittert.
Dermed raste vi med film-bussen til Aspis "kåk", ettersom han hadde både DvD og surround (and the crowd goes WILD!).
Filmen var helt konge, og Kevin Spacey gjorde atter en gang en god opptreden i stjernerollen. Husker ikke hva den heter, men kanskje Bjørnar gjør? Ja?

Uansett var det en guuudd kveld med akkurat passe mengde action på bordet, så nå kan jeg godt tenke meg å ta meg en lur. Skal jo skyte NM imårra! Og folket heier på hvem? Meg? Takk, takk!!!

Psst! Viss det er skikkelig bra vær imorgen, så er jeg med på alt som har med uteaktivitet å gjøre.
*Hørte jeg noen si sandvolley?*